Ja, baremei, dette var jo meget bra. Men jeg er fremdeles ikke overbevist, om enn ikke bare om effekten, men også metoden og virkemidlene.
Heldigvis er jeg ikke ute etter å overbevise noen. Sånt må man finne ut av selv, selv om jeg forteller og meg og mitt.

[quote:bm59xmq4]av og til må man bare akseptere at sånn er det, at ting skjer, uten at jeg alltid kan kreve å forstå eller få vite hvorfor...
symboler og ritualer tiltaler meg ikke...
Det første er jeg ikke enig i, men veldig enig i det siste.[/quote:bm59xmq4]

La meg presisere: det som menes er at hvis jeg f.eks. kjenner at det napper i en finger over et bestemt område hos noen, gjentatte ganger, og jeg forteller vedkommende at "der kjenner jeg noe" og personen bekrefter, da bør jeg akseptere at det faktisk skjer. Det kan hende jeg aldri vil få svar på hvorfor eller hvordan, men det skjer like fordømt. Gang på gang og hos forskjellige personer.
Jeg har bortforklart det ved å blånekte og gå, si at det sikkert bare var en spent muskel, en krampe, hvadunåkantenkedeg. Men det skjer for ofte til at det kan være tilfeldig. Faktisk hver gang.

En fremmed dame jeg traff glodde storøyd på meg (og jeg på henne) når jeg sa "der og der og der". Det ene var skulderen - gammelt brudd som verket fra tid til annen. Det andre var i korsryggen - hun har knekt ryggraden på to steder, virvel sånn og sånn. Akkurat der. Det tredje husker jeg ikke nå, men hun bedyret overrasket at joda...
Desverre fikk jeg ikke anledning til å spørre henne om hun hadde andre ting jeg ikke sa noe om.

Jeg får absolutt ingen idè om hva det er eller noen ting, bare AT det er noe.

Mannen min hadde musesyke for en tid tilbake, og en kveld verket han intenst. "Kan du ikke prøve, da, så får du øvd litt". Jeg har stort sett nektet, for dette er jo bare vås, ikke sant? Men så har jeg litt lyst likevel, og ga etter den gangen. Han hadde så vondt, og det kunne i det minste ikke skade.

Så jeg holdt på en halv time, uten å kjenne stort annet enn kjølig bris i hendene og den "vanlige" kriblingen. Akkurat som når du har vært ute og blitt skikkelig kald - når varme begynner å komme tilbake kribler det. Sånn er det.

Så reiser fyssaken seg, veiver med armen i store sirkler og takker med et glis. Og erklærer at han ikke har vondt.

Jeg ba ham slutte å tulle med et fnys, men han insisterte. Resultatet ble at jeg ble absolutt rasende på skrullingen, og sa "du kødder ikke med meg!"
Da svarte han alvorlig at det var helt sant, han kjente ingenting. Etter uker med verking. Og siden har han stort sett vært fin. Og jeg mer usikker og motvillig til å "øve". Det er skummelt.
Denne venninnen jeg øvde på fortsetter å spørre når hun verker som verst, men jeg har ikke fått til noe på henne. Hun er det mest skeptiske mennesket jeg kjenner, og det kan godt hende hun spør i ren desperasjon. Men dog...

Jeg liker ikke diffuse, uforklarlige ting, også av den grunn at det gir grobunn for endel lyssky individer som søker å utnytte alle denslags ting og faktisk ødelegger for de oppriktige som måtte finnes. Og den linken jeg kom med over, innbyr ikke til viderer troverdighet, synes jeg (og grunnen til at jeg kom over linken, var en brosjyre i posten - den var ikke mer informativ).
Jeg synes heller ikke den var bra.
Denne siden ser helt forferdelig ut, og det er mye rart der også, men man kan jo vurdere selv: http://www.altomhealing.no/

Der er også link til Utredning fra et utvalg oppnevnt av Sosial- og helsedepartementet april 1997. Se kapittel 6 og 13.

Men, men - den beste forklaring på healing eller reiki jeg har sett, var i en brosjyre fra et eller annet akademi i Oslo, tror jeg. Likevel ble jeg ikke overbevist, men det var forklart med lite hokus-pokus i alle fall.
Om det virker er det ikke hokuspokus. I mitt hode - de gangene jeg er mer enig med meg selv enn andre - er det helt naturlig energi. Som vi en gang glemte å bruke. Hvis jeg kan kan alle, hvis det finnes er det tilgjengelig for alle. Man må ville og tørre. Jeg vet enda ikke hvor jeg lander. Foreløpig tør jeg nesten ikke. Bare litt av og til.

Det går flere måneder mellom hver gang jeg prøver meg, nettopp fordi motstanden er stor. I meg, altså. Men det rareste er når det melder seg selv, og folk spør hva jeg holder på med uten at jeg har gjort noe som helst. Så sitter de der og kaldsvetter og dirrer og kribler og lurer på hva i helvete som skjer. Og kobler det til meg. Men jeg har ingen svar, annet enn at kanskje en av oss trenger noe og en utveksling skjer. Nå er det lov å tenke at det har rabla her. Kan godt hende det.

Og dessuten, alt som lindrer litt en periode, er ikke nødvendigvis av det gode. Jeg synes man må vite temmelig nøyaktig hva det er man har med å gjøre.
Fordi? Lindring er lindring. Det kan da ikke være annet enn positivt? Jeg tror ikke på onde ånder og englene til Märtha (*vaske munnen sin*, hun er en kjekk jente) så det er utelukket for min del.

*puh*
*sliten i snakketøyet.*