For min del kan jeg bekrefte det Anne Ma sier at man ikke svinger så mye opp eller ned etter operasjon ettersom man styrer Tyroxin dosen selv og ikke lar en mer eller mindre defekt kjertel gjøre det. Dvs. når man har funnet riktig dose Levaxin, og det er ikke gjort over natten, regn med i alle fall endel måneder etter operasjonen å "svinge" på. Noen bruker lenger tid enn det (opp til 1 år), og atter andre synes ikke Levaxin virker for dem i det hele tatt. Men mitt inntrykk er at mange opererte fungerer fint etterhvert med sin Levaxin. Sånn sett er det jo en sjangs å ta, det er ingen som kan fortelle deg at ting blir såre vel etter operasjon, men det kan bli det.

For min egen del er jeg nå kjempeglad jeg fikk fjernet hele kjertelen i nov-06. Jeg fungerer mye bedre på Levaxin enn med Neo-Mercazole samt tungpust/ svelgevansker grunnet knute. Jeg hadde bare hatt problemer med stoffskiftet ca. 6 mdrs tid før operasjonen, men pga. at jeg var hyper med kalde knuter ringte endokrinologen (etter samtale med kirurg - biopsi av knuten) og sa de kunne anbefale operasjon. Selvsagt var det opp til meg om jeg ville ta anbefalingen eller fortsette på NeoMercazole som jeg hadde gjort til da, de fikk godt frem at det ikke var sikkert livet ble bedre etterpå, men mest sannsynlig ville en fjerning av kjertelen på sikt være en forbedring for meg helsemessig. Hos meg var det lett målbart at det var skjoldkjertelen som var problemet, jeg var kraftig Hyper med alle symptomene på det (ble ikke helt stabil på NeoMercazole), samt klumpen (som kunne se ut som den fortsatt vokste).

Hvis det er noen som helst tvil at dine plager kommer fra stoffskifteproblemene forstår jeg at det blir vanskeligere for deg enn for meg å ta et valg. Og vanskeligere for legene å anbefale operasjon eller ei. Men valget er til syvende og sist kun ditt, det er vel sånn for at en ikke skal kunne skylde på legene hvis man ikke opplever bedring etterpå, eller får problemer med at man ikke synes Levaxin virker etc.

Jeg kan jo også fortelle at jeg selv hadde mine tvil på om min avgjørelse å la meg operere var riktig i ukene etter operasjonen, et par dager i begynnelsen angret jeg faktisk for det. Jeg opplevde livstruende blødning rett etter operasjonen og måtte re-opereres i all hast 1 time etter første operasjon. De minuttene jeg var våken mellom narkosene og fikk akutte pusteproblemer fordi blodet klemte på luftrøret samtidig som det rant ut av operasjonssåret, har for alltid brent seg inn i hukommelsen min. Ennå kan jeg noen ganger på natten føle panikken ved å kveles/ blø ukontrollert. Ukene etter operasjonen datt jeg rett ned i Hypo-dalen fordi min Tyroxindose ikke var høy nok (man må bare prøve seg fram), var svimmel, klarte ikke stå, lå og ristet/skalv rett som det var. Økte dosen dobbelt og ble selvsagt en smule Hyper igjen...osv...
Men etter 2 måneder begynte ting å stabilisere seg, jeg fungerte i hverdagen og har siden da til de grader kunnet fortsette med livet mitt som i fjor stod på stedet hvil. Nå bare blomstrer jeg, det er helt toppers å "leve". Hadde jeg ikke tatt operasjonene hadde jeg ikke hatt den lykken nå, det vet jeg.

Jeg vet at dette innlegget ikke er helt det du håpet å lese, man håper noen skal kunne ta den vanskelige avgjørelsen for en, si at "ja klart må du operere, alt blir så og så greitt etterpå". Så enkelt er det dessverre ikke, heller ikke for legene/ endokrinologene, de kan bare se dine blodprøveresultater og ikke alltid hvordan du sliter spesielt hvis verdiene dine er "fine". Jeg for min del hadde fått god info om at man kunne slite med lavt Kalsium eller i verste fall få skadet stemmebånd under operasjon, men blødning med tilhørende øyeblikkelig hjelp og re-operasjon hadde jeg ikke forestillt meg, så det var et sjokk. Selvom det hender svært skjelden er det godt din kirurg ramser opp komplikasjoner, jeg burde vært bedre forberedt, kansje jeg hadde forstått det som skjedde hadde jeg tenkt på det før jeg faktisk opplevde det.

Lykke til med det vanskelige valget :-)