Det som diskuteres her har i årevis også vært mitt dillemma. Jeg ble sykemeldt første gang i 2003 pga hypoterose og klarte alldri å komme meg tilbake i 100% stilling. Jeg har vært nokså "steil" og bestemt på å kreve mine rettigheter som syk, men desverre har jeg ikke møtt særlig forståelse hos min arbeidsgiver. Høsten 2005 fikk jeg innvilget attføring og er nå igang med omskolering. Det har vært et fantastisk år, der jeg har kunnet konsentrere meg helt og fullt om å bygge opp helsa uten press fra en utolmodig arbeidsgiver.
Jeg mener det er viktig å få fastlegen til å spille på samme lag som degselv og gi deg støtte i kampen for rettighetene vi har. Jeg byttet fastlege 4 ganger før jeg fant en som virkelig forstod hva dette innebar. Fastlegen har stillt opp i møte både med min arbeidsgiver, trygde-og aetat. Nå har jeg fått skreddersydd en attføringsplan som varer til sommeren neste år. Går det slik jeg føler nå, er jeg da kanskje istand til å jobbe 100% igjen. Som du nevner selv mente jeg også at det var mulig å klare full jobb, men da i et annet yrke. Dette fikk jeg gjennomslag for både hos legen og trygde/aetat.
Dersom det senere skulle vise seg at jeg ikke klarer 100% jobb, vi jeg stå på krava og søke %vis uføre hvis det skulle bli nødvendig. Har hatt mange tunge stunder og bare tenkt at jeg skulle si opp jobben, men pga sterke protester fra flere (trygde-etat, fagforening m.m.) har jeg unnlatt å gjøre det. Det kan ofte virke som det letteste der og da - fordi det krever så mye av overskuddet som vi aldri har - men på lang sikt vil det gi økonomiske konsekvenser som blir svært urettferdige.
Stå på! - og lykke til
Det blir ikke lett, men tenk at vi er mange som forstår hvordan du har det :P