Sitat Opprinnelig skrevet av pling
Øynene fungerer ikke, jeg er dårlig i magen og jeg bare gråter og gråter. Og jeg har støy i hodet. Er det et symptom ved lavt stoffskifte? Jeg har aldri hørt om det...Hater å tenke på meg selv som syk. Er liksom ikke tradisjon for det i vår familie. Man skal stå på uansett. Ofte klarer jeg ikke vurdere om jeg er syk eller ikke. Men når tårene bare renner og renner må det vel være noe som er galt...
Huff.. Det er som å lese om meg selv!! Det er for ille at det skal være slik. Ting som tidligere ga stor glede, virker som for stort tiltak nå, gevinsten er liksom ikke verdt innsatsen.. fordi alt virker så krevende. I dag hadde jeg et (et!!) punkt på agendaen: jeg skulle klippe meg. Har jeg kommet meg til byen og fått det gjort? NEI. Og ikke har jeg ansvar for barn eller andre ting å skylde på. Det blir for mye styr med buss o.l., og jeg orker ikke tanken på å sitte i frisørstolen å være "fjern" akkurat i dag, jeg ser uklart og sløret, og føler bomull i hjernen. Hadde vært lettere å få ting unnagjort om jeg hadde hatt sertifikat, jeg burde absolutt kjørt opp, som alle sier, men koordinasjonen min sliter, jeg får hjerneteppe under stress, og jeg vet rett og slett ikke om det vil være mulig for meg å kjøre opp slik kroppen min oppfører seg nå. Misunner de av dere som fikk slike ting i orden før dere ble syk.

Sender en klem Pling, vi er flere i samme båt. Jeg opplever at når jeg har motgang i en retning, kommer det ofte flere ting samtidig og alt virker håpløst på alle måter. Samtidig, når jeg har en opptur, har jeg det bra og er lykkelig på alle måter. Altså er det veldig mye kontraster i livet med denne sykdommen, slik jeg opplever den. Grr.. jeg sier som Stina, hvor er nødutgangen??