Hallo alle sammen!

Blir så glad over alle som kommer med så masse informasjon. JEG TAKKER OG BUKKER!!!

Man føler seg så alene om ting og plutselig, her inne, får man så mye omtanke at humøret og stå-på-viljen har beveget seg flere hakk oppover!!

Det begrenser seg hva de nærmeste "gidder" å høre på klaging og syting, har merket meg at når noen spør om hvordan jeg har det og jeg begynner å fortelle, blir jeg alltid abrutt før jeg er ferdig og det blir vridd over til andre samtaleevner. Hvorfor spør de egentlig, når de ikke gidder å høre på?

Det er meget beroligende å høre at det sjeldent blir kreft i slike knuter, men tenker litt på det allikevel. Siden det med venninna mi.......men må prøve å tenke positivt og snakke med legen min neste gang og prøve å få han til å forstå at hvis dette blir undersøkt slik jeg vil, vil det berolige veldig mye. Får jeg svar på at det ikke er "ulumskheter" ute å går, vel så får jeg slå meg til ro med det.....men blir det ikke gjort noe i det hele tatt, vil jeg automatisk gå å tenke på det, tror jeg.

STOOOOR KLEM FRA MEG TIL DERE!!!!