Damn you gays, hver gang jeg finner/blir oppmerksom på et trekk ved meg selv, som at f.eks jeg bukker totalt under for stress, så tenker jeg umiddelbart på stoffskiftet, før det slår ned i meg at jeg ikke kan tilskrive alle mine negative trekk stoffskiftesykdommen, men så kommer altså en av dere og klager over akkurat det samme, og flere støtter seg til, og dermed viser det seg at jeg berettiget kan skylde på stoffskiftet allikevel he he.

Det har alltid "skulla mye til" for å vippe meg av pinnen, men nå er det altså slik at står det feks. noen med bilnøklene i hånda og venter på at jeg skal pakke og bli klar, og de tripper litt utålmodig, og kanskje maser, klarer jeg ikke lenger tenke klart, blir småsvimmel og oppkavet og greier ikke huske hvilke ting jeg skulle ha med meg..! Bare for å ta et eksempel.. daglidagse situasjoner hvor hypotyreosen viser seg i hverdagen, og jeg føler at den legger begrensinger på mitt liv.

Jeg har nå fått vite at jeg har kommet inn på journalistikk-studier, men vet ikke hva jeg skal gjøre, da jeg tenker på hva yrket vil innebære av deadlines..