Forresten kan jeg jo nevne at jeg ikke tilhører ammepolitiet, bare så det er sagt. Men jeg mener at vil man så skal man.

Og vil man ikke (som i vondt i viljen fordi man er redd for hengepupper) så skal man - men kan man ikke skal man gi slipp. Da er flaske helt greit.

Og at du spør deg om det var verdt det nå i ettertid skjønner jeg godt - sannsynligvis ikke. Men ingen kan påstå at du gir deg uten videre, det skal du ha!
Men hvis man nå altså ønsker å amme:

Da skal også omgivelsene legge til rette for det - bl.a. ved å gi den lille familien ro og respekt for at ikke alle synes det er greit å bli invadert med en gang. Enkelte renner ned dørene hos den nybakte familien, og blir i timesvis. En halvtime er nok de første to ukene.

Og gjestene får finne seg i at mor leker primadonna og ber gjestene sette på kaffen selv og bare peker når de spør hvor koppene er. Hun er nybakt mamma, ikke stå-på-pinne-vertinne. Ikke nå.

Og pappaen må finne seg i å komme i annen rekke, og sørge for at den nybakte mammaen og barnet får ro. Uten tilstrekkelig ro er det ingenting som funker. Og med ro mener jeg flere ting: ikke surre seg fast mentalt, ikke tenkt på det, det ordner seg vanligvis, vi er innrettet slik. Så slapp av. Går'ekke så går'ekke.
Pappaen tillater at mor og barn sitter i sitt lille vakuum den tiden det tar. Servere en kopp te og et glass vann. Skulle man absolutt vært på butikken får han heller dra alene eller vente.
Og pappaen tar telefonene hvis mor ikke er pratesjuk - overlat til ham å ta støyten fra familie og venner, la ham være i sentrum for _den_ oppmerksomheten, så får mor fred. Hvis hun vil.

Poenget, enten man vil ha ro eller ikke, må være at man tillater seg å gjøre som man føler er riktig selv, og ikke hører på hva "alle" mener er riktig. Da tror jeg mye er gjort.