Oj.. ja jeg kjenner meg veldig godt igjen... blek og stiv i ansiktet.

For noen uker siden hadde jeg en veldig god dag og da kjente jeg at jeg kommuniserte med både ekspeditører og kjentfolk jeg møtte, og at jeg smilte uten anstrengelse. Det var en fantastisk god følelse. Kan smile ellers også, men det kjennes litt "tungt" ut og etter en stund er jeg helt utslitt og søker dekning et sted jeg kan la "maska falle", og når jeg da ser meg i speilet ser jeg kjempesur ut :( - uten at jeg egentlig er det...
Har tidligere vært veldig sosial og smilende (var bl.a. med i en revygruppe) så jeg føler på en måte at jeg i alle fall utad har forandret personligheten.
Og som deg Ida føler jeg at de ser rart på meg.
En dag det var lang kø på apoteket og jeg hadde en smertefull dag, vandret jeg med kølappen inn i en tilstøtende butikk for titte litt mens jeg ventet. Ekspeditørene der prøvde flere ganger å få kontakt med meg, men jeg sa at jeg bare ville titte litt. Etter en stund stod det to av de ved siden av meg og lurte ennå en gang på om de kunne hjelpe meg med noe. Da jeg så blikkene de sendte til hverandre klarte jeg ikke annet enn å bare si nei takk og forlate butikken med visshet om at jeg må ta mot til meg for å gå inn i den butikken en annen gang.

Om dette skyldes hypoen eller en event. ME vet jeg ikke, men jeg føler det har lite med psyken å gjøre. Alt er bare bomull i hodet... - hypotåke kanskje ?