brits - ja, jeg tenker i første omgang på fysiske reaksjoner etter "belastning" - hvordan skal jeg forklare det????

(Og bare som et sidespor i etterkant av å ha lest dette: Når jeg stresser + spesielt sover lite, så bli jeg fryktelig sulten - noe jeg med mine 110 kg på det verste absolutt ikke trenger. Derfor tror jeg også at jeg har en form for spiseforstyrrelse - merket det også godt da ungene var små og kranglete - jo mer de "sjauet" jo mer spiste jeg - tror jeg). Helt koko? - Jepp, hverken første eller siste gang. Men som "psykologen" har sagt: "Ikke så farlig med deg, du har jo så god innsikt."

Jeg er så "pliktoppfyllende, sta, påståelige... " at jeg gir meg ikke så lenge der er livkraft i meg. Derfor "kjører" jeg på når det ser ut til at situasjonen krever det. Har vært på tur med andre - av og til andre syke - de offer og oier og orker ikke. Men da sitter jeg der og tenker: "Vi må jo hjem, koste hva det koste vil.". Så jeg "kjører" på - tar krefter fra trassigheten. Men gjett om jeg får fysiske symptomer , skjelver, smerter, hodepine... Men her er vel det verste det psykiske eller hva jeg skal kalle det. Jeg blir mannevond! Og ser på de andre som svake og sytende ... og tenker: Herre G... hvis jeg kan klare alt dette, så må jammen de klare LITT..

Så hva skal jeg si? Hater andre som har fordommer mot mine problemer, men når jeg tar i, så synes jeg jo andre er noen vattdotter de'luxe.

Men brits - forstår hva du sier til slutt. Derfor ønsker jeg å "samle folk" - i grupper til å gå tur m.m. Var frilvillig hjelp til "alderdomshjemmet" her f.eks. og gikk tur med de gamle i rullestol. En gang fikk jeg en slik utmattelse at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg hjem. Også derfor jeg mistenker ME - blir totalt utmattet - flere ganger om dagen. Kan fungere OK - så klarer jeg bare ikke mer - må sette meg, kanskje 3-4-5 timer før jeg orker å lee en tommel...