Stakkar, vennen, jeg skjønner at du sliter.

baremei har igjen gitt deg noen veldig fine tanker. Klarer du å ta noe av dette innover deg?

Jeg må høre på andre og prøve gjøre det de sier men da får jammen det de sier stemme også ellers hva er vits da som jeg synes nå da at det er ingen vits at jeg er narra eller lurt på en måte da
Hva tenker du på? Husk hva jeg har fortalt deg før, folk på dette forumet har jo ikke så god greie på anoreksi, det er jo et forum for stoffskiftet. Du bør snakke med folk i lignende situasjon for å bli møtt mest mulig riktig. Samt psykologen og legen som har som yrke å ivareta din psykiske og fysiske helse.

Jeg var ute og gikk en liten tur langs stranda i kveld. Da tenkte jeg litt på deg, Lilja. Tenkte jeg skullle spørre deg:
Du veier nå 52 kg, ikke sant? Hva skulle evt ha vært målet ditt? 50 kg? Og så da? Ville du da ha vært lykkelig? Eller ville du da ha tenkt: Bare to kilo til? Er det ikke slik anoreksi er? Når du har gått ned noe, så vil du bare gå ned litt til, så litt til, så litt til? Helt til kroppens organer blir ødelagt og man evt. dør.

Jeg skulle ønske du kunne se dette, Lilja. Andre mennesker kan ikke fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre, eller hva som er riktig for deg. Men via konstruktiv samtale kan man være med på å lede deg inn på riktig vei. Og akkurat nå, så er det vel du som narrer og lurer deg selv mest.

Jeg tror ikke det er mulig for deg å bli lykkelig så lenge du tenker så mye på kiloene. Men hvordan du skal innse dette, vet jeg ikke. Og jeg vet slett ikke hvordan du skal forstå dette uten å føle deg lurt. Kanskje du inntil videre må stole på at andre har mest rett akkurat nå - du vet jo selv inderlig godt hvordan det går med ubehandlet anoreksi - så vil du kanskje forstå det når du har vært "frisk" en stund.

Men hvorfor du skulle føle deg lurt eller narret, vet jeg ikke. Ingen kan jo love deg å bli evig slank, pen, lykkelig, frisk eller noe som helst. Og bare det i seg selv, er jo egentlig tragisk, det vet jeg. Men verden er nå slik, du er i verden for en stund, og du kan ha en del innflytelse på om du skal ha mange gode dager eller mange dårlige. I alle fall hvis problemet ligger i hvordan man tenker om saker og ting.

Uff, vet ikke om jeg gjør meg forstått. Vet jammen ikke om jeg forstår så mye selv heller, jeg.

Men du fortsetter:
SNUFS må dø snart viss ikke det kan gå Liljas vei vil jeg ha en hvit lilje på min grav og dø av skam
Dette gjør meg da livredd. Tenk om du gjør noe med deg selv. Vi har jo forsøkt å gi deg råd og tips og veiledning. Men når du skriver over at du føler deg lurt og narret, mener du da oss? Skal vi måtte sitte igjen med en grusom dårlig samvittighet fordi vi sa noe til deg som kanskje ikke passet så godt eller noe?

Uff, Lilja. Det er nettopp derfor jeg har bedt deg så intrengende om å snakke med folk på forum for anoreksi og psykologen. Vi er ikke kvalifiserte. Ikke kvalifiserte til annet enn å bry seg om deg, og med alle de tilbakemeldingene du får, så tror jeg nok at du skjønner at mange bryr seg om deg her.

Men legg aldri makt hos andre til at du vil ønske å ta ditt eget liv. Ikke la noen få lov til å få så stor betydning for deg. Du er et selvstendig individ. Du er ikke avhengig av andres meninger for å opprettholde livet. Men du er syk - to kompliserte sykdommer, og dem trenger du hjelp for. Men legg heller ikke all makt over deg hos legene. For de gjør også feil. Hvis noe blir feil med en lege, så bytter du. Men du må være litt tålmodig også, ting tar litt tid.

Lykke til videre!

PS Ser at dere har lagt inn noen innlegg mens jeg holder på her, så det blir kanskje litt "rot". ;)