Sitat Opprinnelig skrevet av Lilja
Jeg kan ned litt er ikke farligt det jeg har jo vært tynn da jeg ikke hadde sykdommen også assa BMI som undervektig hadde jeg men jeg levde helt normalt da spiste det jeg likte og var ikke redd. Men nu er jeg på en BMI ligger på en grense kansje gudene vet men Normalvektig og hjelp det er ikke meg jeg vil jo ikke at klærne mine skal være for små de jeg brukte eller for trange og de går på men føles trangere.
Sånn er livet. Du blir eldre. Kroppen forandrer seg enten du er syk eller frisk. Hormonene gjør noe med deg. Jeg tror du er nødt til å akseptere det for å komme videre.

Sålenge du seigpiner kroppen vil ikke stoffskiftet bli normalt, verken med eller uten medisin, og så lenge stoffskiftet ikke er på plass vil heller ikke kroppen din godta det du driver med. Også har du det gående.

Fikk ikke så mye tid hos Psykologen idag men jammen fikk jeg ut mer enn jeg trodde jeg skulle klare Så turen grudde jeg meg til men det gikk bra ;)
Flott! Du har inkassert en seier. Nyt den og ta vare på den og husk den når du tenker dette:
Men om det alltid gjør det vet jeg ikke
Joda - det går sikkert bra neste gang også. Hvorfor skulle det ikke det?
Og hva er det aller verste som kan skje? Tenk på det, og vurder om det er så ille. Sannsynligvis ikke.

For eksempel:
Hvis du har rare fantasier om alt det rare som kan skje kan du vurdere sannsynligheten for det - lander du i science fiction-genren, kanskje?
Tror du at du kan komme til å gjøre mye rart? Begynne å hyle og rive av deg klærne foran alle medpassasjerene på bussen? Ja, særlig! Rull inn'a!

Er man innstilt på det og tvinger hodet til å samarbeide og nekter seg selv å høre på drittprat fra seg selv går alt så meget bedre. Det kan ta litt tid, men det virker.

Stå på! At du i det hele tatt har utviklet anorexia tyder på seiglivet og sterk vilje - bruk den til noe nyttig og slutt å snakke nedsettende om deg selv. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men hva annet kan man si?

En jeg kjenner fikk hjemmelekse av sin psykiater for mange år siden: hver dag, to ganger om dagen, skulle hun bruke et kvarter foran speilet. Der skulle hun se seg selv inn i øynene og si pene ting: jeg er like mye verdt som alle andre - jeg er unik - jeg er hyggelig - jeg er snill - kroppen min er akkurat som den skal være - whatever.

Poenget var at selv om man ikke trodde på det selv ville det synke inn etterhvert, og så ville man smått om senn begynne å tro på det.

Nå sier vedkommende at denne "kuren" virket - hun følte seg ulidelig dum der hun sto, men hun var standhaftig og fortsatte likevel.

Hun sier at det var dette som fikk henne over kneika og inn på bedringens vei. Og hun var syk, veldig syk, pillemisbruker og selvmordskandidat i mange år.