Kjære Lilja

Får visst aldri tullet meg avsted til å gjøre noe fornuftig jeg, eller få lagt meg, så da kan jeg heller snakke med deg. Jammen fornuftig det jo. (Ja, ja, det er jo lov å håpe i alle fall.)

Hva er SF, er det det samme som selvskading? I så fall forstår jeg hvorfor det ikke er lov å snakke om å dø der inne. Men vil dette si at anoreksi er en form for selvskading? Hmm... uansett, så handler dette om kontroll eller mangel på kontroll. Har også vært inne på dette før: Hva er det du må kontrollere, Lilja? Vet ikke om jeg er på villspor, bare tenker jeg, og det kan jammen meg være skummelt nok, skal jeg si deg ;) Men er du sikker på at ingen andre har skadet deg? Er det derfor du ønsker kontrollen med å skade deg selv? (Ingen andre skal gjøre det, du skal nok gjøre det selv.)???

Jeg er så usikker på dette. Du snakker også om at du håpet at noen andre skulle drepe deg. Hvorfor det? Og dette passer jo ikke inn, men jeg har faktisk hørt noen nevne dette før. Men hvorfor vil du både skade deg selv og la andre skade deg? Hva i all verden har fått deg til å føle deg så lite verd? Jeg vet jeg er en toskeskalle, men det eneste jeg kan finne på, er at andre har skadet slike som deg først.

Treninga di høres jo ut som tvangsnevrose, men den hører vel hjemme i hele anoreksi-pakka. Men snakker ikke du og psykologen din ordentlig om disse tingene? Man kan trene seg ut av tvangsimpulser, så vidt jeg vet. Men du må ville, Lilja, og det vil du jo:
Men jeg vil ikke at sykdommen skal ødlegge så jeg ikke kan få gjordt annet en at jeg må fokusere på den hele tiden
Jeg har et forslag: Kan du skrive opp tre ting som du virkelig har lyst til å gjennomføre - det må være prosjekter som du har mulighet for å utføre, men som samtidig krever en del av deg. F.eks. nr. 1. Ta lappen!

Når du så skal utføre delmål i prosjektene dine, så som f.eks. å ta en kjøretime, så skal du ikke trene dagen i forveien eller dagen du skal ta kjøretimen. Men du må for alt i verden ikke la dette føre til at du spiser mindre igjen for å styre mer med vekta - da har du tatt ett skritt tilbake istedenfor ett skritt frem. Hvis du så har krefter igjen etter kjøretimen, SÃ… kan du heller trene hvis du føler at du må.

Hele tiden skal du ha hovedmålet for øyet. Du skal se for deg dagen da du henter sertifikatet ditt. Dette skal nå bli det viktigste i livet ditt - men bare for en tid, bare til du har tatt lappen. Ikke tenk lenger enn det. Hvis du er redd for at dette tar for mye av tiden din og konsentrasjonen din som du aller helst ville brukt på trening og andre ting, så skal du også hele tiden har klart for deg at når du er ferdig med prosjektet ditt, så kan du ta tiden din tilbake og bruke den som du vil, evt. trene mer igjen.

Følger du meg? I perioder skal du altså være opptatt med store, viktige prosjekter i livet ditt. Tenk for en triumf når du har gjennomført dem! Men hvis du er redd for å miste for mye kontroll, så vet du at du hele tiden kan få tilbake 100 % kontroll når prosjektet ditt er ferdig. Altså egentlig enda en belønning. Du må unnvære litt (kontroll) mens du jobber på en viktig sak som du vil kunne glede deg lenge over - kanskje evig.

"Baktanken" min med dette - i tillegg til den enorme belønningen du får når du fullfører prosjektene, er at du da har blitt så opptatt av andre viktige ting som gir deg mestringsfølelse og glede, at vekt og kropp kanskje ikke vil bety så mye for deg lenger - permanent. Kanskje du i et av prosjektene har klart å få deg en jobb som du trives veldig godt med. Og det kan jo være at du vil feile litt underveis med prosjektene, evt noe tilbakefall med "vekt-kontrollen". Ikke gi opp for det, ikke et øyeblikk!!! Da begynner du bare på den igjen. Alle feiler, ikke glem det. Hvis du er for streng med deg selv, så klarer du det ikke. Og ingen har glede av det, aller minst du selv.

Men Lilja, jeg må advare deg. Du må ikke gjøre dette uten å drøfte dette med psykologen, evt legen. Jeg kjenner deg jo ikke så godt, og jeg vet jo ikke om dette er løsningen for deg, men jeg håper det. Og jeg håper at du lykkes med det du ønsker å få til i livet. Men du må ta hensyn til legenes veiledning, for jeg tror nok det er tunge ting du sliter med Lilja.

Hvis du lykkes med å mestre din egen sykdom, så er kanskje en mulighet senere å jobbe for andre som da er i den situasjonen som du en gang har vært i, men jeg vet ikke om dette er noe for deg. Noen mennesker har bare stor interesse for å hjelpe andre i samme situasjon som de selv har vært i, og ofte er de vel best kvalifisert til det - de vet jo hvordan det føles.