Jod er en komponent. Altså en del fabrikken må ha for å levere varene.
Kjertelens oppgave er å montere et jodatom på et protein som heter thyrosin. En kan si at det er "kroppen", og når kjertelen har gjort jobben sin, så er det festet et jodatom til denne, og nå heter dette T1.
Den andre oppgaven kjertelen har er å montere 2 jodatomer på en thyrosin, og dette heter T2.
Kjertelen kager egentlig bare disse to formene, men så forenes to og to av dem, og da oppstår alle varianter.
Slik da : T2+T2=T4 T2+T1=T3 Rev T3 produseres visst ikke av kjertelen, men framkommer som overskuddsvare i den senere enzymprosessen. T2 finnes det to varianter av : T1+T1 og den T2 som ble produsert. Det er påvist i råtteforsøk at denne er metabolsk aktiv, men det er fremdeles uklart hvilken rolle den spiller.

Så altså : Jod er nødvendig for at kjertelen skal ha noe å drive med.
Det er ikke en stimulant som mange later til å tro, men hvis det er mangel på den blir jo stoffskiftet lavt (på grunn av delemangel i fabrikken)
Når jodleveransen blir iorden øker jo stoffskiftet igjen, for da er det deler nok til produksjonen.
TSH er den eneste stimulanten kjertelen har, og det er hjernen som regulerer mengden av denne.
Så må jeg ile til å forklare at det finnes faktisk antistoffer i TRAS gruppen som er stimulerende. Disse øker stoffskiftet uten at hjernen har kontrollen.

Men det var et sidesprang : De som spiser thyroxin spiser en ferdig vare som inneholder all den jod som skal være der, og rett plassert. Det er ikke behov for noe mere.
Og for oss som har en forlatt fabrikk det ikke foregår noesomhelst monteringsarbeid i, er det hjernedødt å påstå at vi trenger jod.
Jod er allergent og noen reagerer ganske kraftig.
Saltvannsmat, salt (noen typer) og melk er de største jodkildene.
Disse dekker normalt befolkningens behov.
Vi som ikke bruker jod til noe i kroppen har iallfall ikke bruk for mer enn et dagsbehov.