Er det noen som leser her? Ja, dette innlegget er kanskje ikke allverdens stoffskifte-relatert. Jeg skriver her for å tømme mitt hode. Kanskje man kalle det en slags terapi. Føler det forrige innlegget trenger en update og det har skjedd store forandringer siden da.

Den som venter på noe godt finner frem til slutt (etter 18 år altså). Forrige gang skrev jeg at mine venninner på Gran Canaria skulle finne en dame til meg. Dette klarte de på første forsøk. En helt utrolig teft. Jeg trodde ikke hun passet til meg, men hun er jo nærmest drømmeprinsessa. Vi deler til og med enkelte sykdomstrekk selv om jeg ikke tror hun har lavt stoffskifte. Vi er samkjørte på energinivå og det populære ord på 3 bokstaver som slutter på x. Jeg er forelsket altså. Det føles som en humpete tur med denne sykdommen. Man går opp og ned i følelser, men det gjør hun også. Helt merkelig så like vi er. Selv om jeg skulle hatt henne head over heels in love hele tiden får jeg finne meg i at hun er kald til tider ettersom jeg er det selv. Imidlertid går det mye bedre enn i tidligere forhold. Det føles som she is the one. Virkelig.

Det dumme er at hun er en av de få som var svensk der nede. Vi var 39 nordmenn og 9 svensker. Jeg valgte en på feil side, men jeg lurer på å flytte til henne. Vestlandet-Stockholm blir for langt i lengden. Har sett henne en gang etter vi kom hjem fra GC. Flere mente det ville være tull og at det ikke ville fungere, men det gjorde det virkelig. Vi sees igjen på fredag i Oslo. Etter det blir det 47 dager til neste gang. Jeg er så redd for å miste følelsene for henne. Hva skal jeg da gjøre om hun forsvinner? Masse drømmer er vekk, en perfekt motivasjonsbygger forsvinner og jeg må starte helt på nytt. Finner ingen like bra som henne igjen.

Hver dag gråter jeg litt. Helt sykt. Aldri brukt så mye tårer på en dame før. Det ligger en del redsel rundt hva som kan skje når man er så glad i noen. Kan dette ha sammenheng med stoffskiftet? Husker Audhild Løhre skrev om hvordan man ble overfølsom i boken sin. Det er vel i hvert fall en gammel oppfatning at menn har vanskeligere for å gråte enn kvinner, men det er det bare å glemme her. Jeg har ikke sjanse til å stå imot. Jeg har greid å rive henne med da. Hun er nesten like emosjonell. Når vi skulle ta farvel på flyplassen der nede var det en scene verre enn fra de verste såpeoperaer.

Etter jeg kom tilbake fra GC var jeg et ganske bra gjenoppbygd menneske. Jeg hadde energi og lyst til å lage sunn mat og jeg hadde ideer om fritidssysler. Jeg gikk ned noen kilo (8 til nå). Så blir man innhentet av den gamle hverdag. Denne uken har jeg fjelltur søndag, trening i går, fjelltur i dag og trening igjen torsdag. Tror dette skal få meg ned ca. 0 gram i vekt. Har vært så sliten. Verre enn før jeg dro ned til Gran Canaria. Jeg skjønner ikke så mye av det. Blir man sliten fordi man instruerer kropp og hjerne til å prioritere et annet menneske for fullt? Jeg vet det er flere ting enn kjærlighet i denne verden, men det er jo ingenting som er noe lenger. Orker knapt å se TV lenger. Onsdag tenkte jeg å dra på pub quiz. Kanskje man kan finne noen venner, men jeg føler meg sosialt handicappet igjen. Det er ikke noe jeg ser frem til akkurat. Mer en sosial plikt. Jeg tar nesten alt av piller og tilskudd. Det eneste er at B12 er noe lav, men det har jeg fått noen shots av før uten å merke bedring. I går pakket jeg sammen 2130. Lå en time og leste også var jeg klar for å sove etter det. Lurer på om jeg blir ekstra utslitt etter trening. Beina var varme og akkurat som det kribler innsekter på innsiden av dem. La meg veldig tidlig i går for å være meg, men jeg var helt ferdig. Må opp 06 i dag, men jeg våkner nesten konsekvent en time for tidlig. Suget etter fet mat er tilbake, men jeg nekter å gi etter. Kanskje fordi jeg ikke vil at hun skal se meg så stor igjen. Har tatt stoffskifteprøver en del i det siste. Det er som vanlig ikke noe unormalt å se. Til sist vil jeg nevne at svensken har fått meg inn på ideen om å ta opp igjen studier. Hun sier jeg har så mange talenter (mer enn henne har hun sagt) og hun mener jeg har de egenskapene som skal til for dette studiet. Jeg er imidlertid usikker på om jeg vil greie det og om en fremtidig kontorjobb er noe for meg. Fremdeles tenker jeg på uførhet. Så lenge jeg har henne har jeg gode muligheter da. Hun inspirerer meg om at noen som er lik meg kan ta seg frem i verden.