Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

[I-D-M]

Ringen er sluttet. Tilbake på Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det er ikke i nærheten av å være så tøft som sist. Tipper jeg er en av dem som går mest. 27000 skritt i går. Denne gang har jeg ikke et halvgalt menneske hjemme som prøver å gjøre livet vanskeligere for meg. Sliter med det sosiale da. Følte det begynte lovende, men nå virker det som om alle har mistet interessen av meg og jeg føler meg personlighetsløs. Henger bare med hodet og tier hele tiden.

Jeg vet at noen lurer på hva som skjer med de som slutter å skrive her. For min del har det blitt verre. Det beste jeg var var i mars 2013. Men blar man oppover her så klaget jeg sikkert da også. Jeg har vel mistet litt interessen av å følge opp sykdommen. Jeg kastet meg på denne reisen siden jeg visste jeg ble bedre av den sist som et første skritt for å hjelpe meg selv. Så langt er det ingenting som tyder på at hypoen skal bli noe bedre. Psoriasis blir nok helt fin og kanskje vil jeg føle meg mer attraktiv. Utenom det er det null forskjell. Kan også legge til at kosten her er meget sunn og at vi trener omtrent hver dag. Jeg prøver å bli god på å løpe i trapper, men det er ikke lett når kroppen ikke vil et gram ned i vekt.

Andre skritt får bli å søke om uføretrygd. Delvis da. Ellers ser de vel rart på meg. Det er ikke et øyeblikks tvil i min sjel om at jeg blir sykere av å jobbe. Samtidig ødelegger det enhver ork til å drive med noe som helst trening eller sosialt ved siden av. Ikke kan jeg ha noe forhold til noen siden jeg aldri får følelser for dem. Ikke sterke nok i hvert fall. Det er noen damer her da som ønsker å finne noen for meg. Det er jo interessant da. En snill tanke fra dem i hvert fall. En annen ting med jobb er at det går ut over søvn, fører til stress, gir tørr hud som klør og god knows what. Selvsagt finnes det andre yrker, selvsagt kan man utdanne seg og selvsagt finnes det tiltak fra nav, men jeg har ingen tro på det. All erfaring viser at jeg brenner meg ut på hva det skulle være og hva gjelder utdanning greier jeg jo ikke den prosessen.

Tredje skritt får da bli en variert hverdag. Ikke bare det TV og internett-opplegget fordi man ikke orker noe som helst annet. Også må jeg prøve å få på plass trening/mosjon. Nå er det noe jeg gjør hver/annenhver søndag. Det er så langt orken strekker til. Gikk motbakkeløp en torsdag kveld etter jobb.Det var nok til å fullstendig dette ut av det og miste enhver lyst for noe som helst i lang tid. Det er viktig for meg å sove om natten. Det har jeg lært nå. Og det aller viktigste er perioden mellom 09 og 10. Da får jeg min hvile. De aller fleste jobber begynner før det. Det blir ikke lett å argumentere om at jeg blir syk av å stå opp om morgenen, men jeg skal selvsagt prøve. Jeg vet sannheten og jeg mener selv jeg er en rettferdig sjel som ikke prøver å raske til meg noe jeg ikke har rett på.

En kuriositet er at romkameraten min også har lavt stoffskifte. Og mann selsvagt. Utrolig liten sjanse for at noe slikt kan skje. De blander ikke kjønn på rommene her. Men jeg tror vi har ganske ulike symptomer, og vi har vel ikke vært interessert i å snakke om sykdommen noen av oss. Jeg sa jeg sjekket klokken for 3. Gang uten å få det med meg. Det symptomet kjente han igjen. Utenom det har han mest kroppslige plager mens jeg har det mest i hodet virker det som. Noen kroppslige plager har jeg jo da. Ble så hoven/væskefylt tidligere i dag mens jeg gikk at jeg ikke greide å krølle sammen pekefingeren. Svei i huden. Også er det den manglende følelsen min for varme/kulde og den ekstreme svettingen ved fysiske anstrengelser for å nevne noe. Det er 12 dager igjen her. De sier vi er heldig. Ja, jeg vet det og prøver å tenke på det. Men jeg tenker ofte også at dette blir 12 dager der den ene dagen er likere enn den andre selv om jeg går og tar bussen til ulike steder på øya. Med en gang det er lørdag så rømmer jeg til Las Palmas. Vekk fra brakkebytilværelsen her nede.

[I-D-M]

Er det noen som leser her? Ja, dette innlegget er kanskje ikke allverdens stoffskifte-relatert. Jeg skriver her for å tømme mitt hode. Kanskje man kalle det en slags terapi. Føler det forrige innlegget trenger en update og det har skjedd store forandringer siden da.

Den som venter på noe godt finner frem til slutt (etter 18 år altså). Forrige gang skrev jeg at mine venninner på Gran Canaria skulle finne en dame til meg. Dette klarte de på første forsøk. En helt utrolig teft. Jeg trodde ikke hun passet til meg, men hun er jo nærmest drømmeprinsessa. Vi deler til og med enkelte sykdomstrekk selv om jeg ikke tror hun har lavt stoffskifte. Vi er samkjørte på energinivå og det populære ord på 3 bokstaver som slutter på x. Jeg er forelsket altså. Det føles som en humpete tur med denne sykdommen. Man går opp og ned i følelser, men det gjør hun også. Helt merkelig så like vi er. Selv om jeg skulle hatt henne head over heels in love hele tiden får jeg finne meg i at hun er kald til tider ettersom jeg er det selv. Imidlertid går det mye bedre enn i tidligere forhold. Det føles som she is the one. Virkelig.

Det dumme er at hun er en av de få som var svensk der nede. Vi var 39 nordmenn og 9 svensker. Jeg valgte en på feil side, men jeg lurer på å flytte til henne. Vestlandet-Stockholm blir for langt i lengden. Har sett henne en gang etter vi kom hjem fra GC. Flere mente det ville være tull og at det ikke ville fungere, men det gjorde det virkelig. Vi sees igjen på fredag i Oslo. Etter det blir det 47 dager til neste gang. Jeg er så redd for å miste følelsene for henne. Hva skal jeg da gjøre om hun forsvinner? Masse drømmer er vekk, en perfekt motivasjonsbygger forsvinner og jeg må starte helt på nytt. Finner ingen like bra som henne igjen.

Hver dag gråter jeg litt. Helt sykt. Aldri brukt så mye tårer på en dame før. Det ligger en del redsel rundt hva som kan skje når man er så glad i noen. Kan dette ha sammenheng med stoffskiftet? Husker Audhild Løhre skrev om hvordan man ble overfølsom i boken sin. Det er vel i hvert fall en gammel oppfatning at menn har vanskeligere for å gråte enn kvinner, men det er det bare å glemme her. Jeg har ikke sjanse til å stå imot. Jeg har greid å rive henne med da. Hun er nesten like emosjonell. Når vi skulle ta farvel på flyplassen der nede var det en scene verre enn fra de verste såpeoperaer.

Etter jeg kom tilbake fra GC var jeg et ganske bra gjenoppbygd menneske. Jeg hadde energi og lyst til å lage sunn mat og jeg hadde ideer om fritidssysler. Jeg gikk ned noen kilo (8 til nå). Så blir man innhentet av den gamle hverdag. Denne uken har jeg fjelltur søndag, trening i går, fjelltur i dag og trening igjen torsdag. Tror dette skal få meg ned ca. 0 gram i vekt. Har vært så sliten. Verre enn før jeg dro ned til Gran Canaria. Jeg skjønner ikke så mye av det. Blir man sliten fordi man instruerer kropp og hjerne til å prioritere et annet menneske for fullt? Jeg vet det er flere ting enn kjærlighet i denne verden, men det er jo ingenting som er noe lenger. Orker knapt å se TV lenger. Onsdag tenkte jeg å dra på pub quiz. Kanskje man kan finne noen venner, men jeg føler meg sosialt handicappet igjen. Det er ikke noe jeg ser frem til akkurat. Mer en sosial plikt. Jeg tar nesten alt av piller og tilskudd. Det eneste er at B12 er noe lav, men det har jeg fått noen shots av før uten å merke bedring. I går pakket jeg sammen 2130. Lå en time og leste også var jeg klar for å sove etter det. Lurer på om jeg blir ekstra utslitt etter trening. Beina var varme og akkurat som det kribler innsekter på innsiden av dem. La meg veldig tidlig i går for å være meg, men jeg var helt ferdig. Må opp 06 i dag, men jeg våkner nesten konsekvent en time for tidlig. Suget etter fet mat er tilbake, men jeg nekter å gi etter. Kanskje fordi jeg ikke vil at hun skal se meg så stor igjen. Har tatt stoffskifteprøver en del i det siste. Det er som vanlig ikke noe unormalt å se. Til sist vil jeg nevne at svensken har fått meg inn på ideen om å ta opp igjen studier. Hun sier jeg har så mange talenter (mer enn henne har hun sagt) og hun mener jeg har de egenskapene som skal til for dette studiet. Jeg er imidlertid usikker på om jeg vil greie det og om en fremtidig kontorjobb er noe for meg. Fremdeles tenker jeg på uførhet. Så lenge jeg har henne har jeg gode muligheter da. Hun inspirerer meg om at noen som er lik meg kan ta seg frem i verden.

[smgj]

Jeg vet iallfall at når man finner noen som har samme takt i sjelen og man finner ut at man elsker hverandre ... så er det for godt til å la gå forbi uprøvd. Og ja - stoffskiftet påvirker følelsene. Jeg ble både flatere og mer emo på dårlig behandlet/ubehandlet stoffskifte. Og nå er det faktisk ett av de første symptomene mine på dårlig regulering, det... Sammen med lysten på middagshvil.

Ellers har jeg ikke så mye å tilføye annet enn at jeg også alltid har vært bedre etter ferier til sol og varme. Jeg tror ikke bare det er fraværet av stress, men også noe med lys/varme eller comboen som virker svært bra og som gjør at jeg har det bra med langt høyere aktivitet enn jeg takler over tid ellers. Når jeg så er tilbake så varer følelsen en stund, men forsvinner så. For min del så kan ekstra hormoner bremse dette, men den "nedturen" kommer okke som.

Når det gjelder sug etter fet mat... har du tenkt på lavkarbo? Den svenske LCHF'en har vist seg å fungere bra for mange stoffskiftesyke.