Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

[I-D-M]

Takk for tips knokkel. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Nå er det ting som muligens kan tyde på at min fysiske kapasitet har økt. Var ute og trente for en del dager siden. Klarte meg bra og for første gang på veldig lenge greide jeg å avslutte med en sprint. Også virker jeg kanskje litt mindre forstoppet. Der slutter vel det positive. Det aller meste annet er dårligere. Mye varm og svett. Konsentrasjonen virker dårligere. Jeg sliter med lys og bruker solbriller hele tiden omtrent. Bare det er antydning til litt lyse skyer. Søvnen er mer komalignende, men jeg sliter ikke med å sovne slik jeg gjorde en liten periode. Humøret har vært dårlig i hele sommer, men nå føler jeg bare mengder med press. På toppen av det datt alt av følelser i dass. Kjenner ingenting for hun jeg har vært sammen med. Selvfølgelig skjer det med vanlige folk også, men hun har ikke gjort noe galt og jeg har ikke funnet noen andre.

Ikke formelt slått opp ennå, men det er ingen vei utenom nå. Gårsdagen var et mareritt. Sa kanskje 10 ganger at det er sykdommen og doseøkning som har tatt knekken på følelsene mine. Jeg blir ikke trodd. Sendte også en link her til om en annen som slet med det samme. Jeg er kanskje en ufølsom drittsekk da? En liten del av meg vil fortsette med henne, men det går jo ikke. Får ikke lov til å bli med henne, får ikke lov til å gå. Da tar jeg den enkleste veien ut visstnok. Skal jeg bli må jeg hoste opp at jeg er glad i henne x antall ganger og mene det. Er oppe i slike situasjoner jeg som yngre ikke trodde det var mulig å komme opp i.

Når det gjelder medisin da? Jeg har nå økt (?) Til 30 mg armour, 50 ug levaxin og 30 mg armour på kvelden i 3 dager. 4 dager det samme uten kveldsdosen. Ser knokkel her har rådet å droppe levaxinen, men det er jo legen som mener den skal være med. Kanskje fordi FT3 er bra hos meg og FT4 litt utenfor normalen. D vit tar jeg. 3 stk med 20 ug. Kommer ikke opp noe særlig i verdi der. Sink tar jeg. Tok noe kalt 5 HTP. De har jeg droppet da de ikke gjorde noe. Så har jeg gått 9 dager uten melk. Ingen klare tegn på at det gjør noen forskjell. I august skal jeg prøve uten gluten også. Et lite problem er at suget etter fet mat har gått opp siden jeg gikk på 75 mcg levaxin. Det gjør det vanskeligere å spise såpass sunt som vi skal. Et eksempel fra i går var at jeg spiste baconsurret kylling fremfor kylling med masse grønnsaker. Litt grønnsaker får jeg i meg, men altfor lite. Det var mye bedre før. Da hadde jeg lyst til å lage sunn mat med masse grønnsaker, fisk og sunne ingredienser. B12 er visst nede i 300, men nå har jeg tatt 5 injeksjoner og ikke merket noen forskjell selv om jeg har hatt fine verdier der etter injeksjon.

[I-D-M]

Prosjekt avsluttet. Kommer ikke til å nå toppen med masse medisiner, tilskudd og Balders tips. Jeg hadde det bedre før jeg begynte på hele greia med økede doser, 5 HTP, B12 og så videre. D-vitamin er det eneste jeg tar med videre. Og omega 3 samt sunt kosthold. Det siste er det ingen som har vondt av.

Livet er ikke greit nå. Solgte hus i slutten av august, jeg sluttet i jobb og flyttet 500 kilometer. Holder på å stoppe alle forpliktelser til eksen. Og nå skal jeg søke jobb. Innimellom dette hadde jeg 2 uker på Gran Canaria for å fylle opp lagrene, få sol og øke d-vitamin beholdningen. Det var meningen at turen der nede skulle fylle meg med energi. Jeg så stort frem til den i begynnelsen av juli, men så ble jeg bare dårligere og dårligere jo høyere dosen på armour/levaxin ble. Vanskeligere å glede seg over noe som helst. Hadde det greit der nede da, men så fort jeg var tilbake og jeg merket forpliktelsene nærme seg var det helt ned i kjelleren igjen. Har prøvd å applaudere meg selv for det jeg har fått til så langt (i forbindelse med flyttingen). Mye gikk veldig fint, og jeg fikk gjort like mye som hva et "normalt" menneske ville gjort selv om jeg ofte føler meg redusert, men det er ikke noe å leve på i lengden. Man er aldri bedre enn sin siste prestasjon.

Nå sitter jeg her og bare kjenner presset om å måtte få seg jobb. Det er så håpløst formelt alt sammen. Ting skal være pyntet med gull nærmest, vasket helt rent og børstet for støv for å bruke en metafor. Det er så stivt at jeg blir helt dårlig. Greit nok at man skal presentere seg på en bra måte og at arbeidsgiver skal få et godt inntrykk, men vi skal da ikke glemme å være naturlig? For meg er det ikke naturlig å absolutt tvinge inn disse ordene; "jeg viser til" eller "Jeg søker HERVED". Jeg bruker aldri ordet herved. Ikke under noen omstendighet. Ellers sliter jeg med hva jeg skal skrive, jeg har null inspirasjon selv og ser etter andres eksempler som jeg mer eller mindre kan bruke som en solid mal. Jeg har skrevet en CV og føler meg helt tom. Måtte ta mange pauser underveis. Jeg har ordnet et møte med nav i morgen. Sa jeg ønsket bistand i forbindelse med jobbsøkingen. Så spørs det om de vil forstå noe som helst av hva jeg sliter med og om de kan/ønsker å gjøre noe for å hjelpe. Kan vel fortsette innen der jeg var før og slippe unna denne superformelle søkeprosessen, men jeg orker ikke mer av såkalt delt arbeidsdag. Ikke sover man om natten og ikke sover man mellom arbeidsøktene heller.

Er det noen som kjenner seg igjen i at alt som skal skrives og krever litt tankearbeid blir utrolig krevende? Fra tiden jeg var umedisinert har jeg to utdanninger som ikke ledet noensteds hen. Jeg hadde store problemer med å i det hele tatt få levert inn noe som helst på innleveringsoppgaver. Med mindre det var matte eller noe slikt konkret da som enten er rett eller galt. Jeg vet jeg vil bli bedre igjen, men når? Skriver i litt deperasjon nå om hvordan jeg nå skal få dette til. Selv om jeg vet det er ingen her inne som sitter med magiske evner og tipsene for å bli bedre har jeg hørt før. Lurer på om det er sykdommen eller om jeg bare har en rar personlighet med problemer som blir forsterket med denne sykdommen? Jeg hadde nå aldri noe problemer så lenge jeg gikk på 12-årig skole i hvert fall. Det var før jeg fikk dette festlige greiene her.

[I-D-M]

Ringen er sluttet. Tilbake på Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det er ikke i nærheten av å være så tøft som sist. Tipper jeg er en av dem som går mest. 27000 skritt i går. Denne gang har jeg ikke et halvgalt menneske hjemme som prøver å gjøre livet vanskeligere for meg. Sliter med det sosiale da. Følte det begynte lovende, men nå virker det som om alle har mistet interessen av meg og jeg føler meg personlighetsløs. Henger bare med hodet og tier hele tiden.

Jeg vet at noen lurer på hva som skjer med de som slutter å skrive her. For min del har det blitt verre. Det beste jeg var var i mars 2013. Men blar man oppover her så klaget jeg sikkert da også. Jeg har vel mistet litt interessen av å følge opp sykdommen. Jeg kastet meg på denne reisen siden jeg visste jeg ble bedre av den sist som et første skritt for å hjelpe meg selv. Så langt er det ingenting som tyder på at hypoen skal bli noe bedre. Psoriasis blir nok helt fin og kanskje vil jeg føle meg mer attraktiv. Utenom det er det null forskjell. Kan også legge til at kosten her er meget sunn og at vi trener omtrent hver dag. Jeg prøver å bli god på å løpe i trapper, men det er ikke lett når kroppen ikke vil et gram ned i vekt.

Andre skritt får bli å søke om uføretrygd. Delvis da. Ellers ser de vel rart på meg. Det er ikke et øyeblikks tvil i min sjel om at jeg blir sykere av å jobbe. Samtidig ødelegger det enhver ork til å drive med noe som helst trening eller sosialt ved siden av. Ikke kan jeg ha noe forhold til noen siden jeg aldri får følelser for dem. Ikke sterke nok i hvert fall. Det er noen damer her da som ønsker å finne noen for meg. Det er jo interessant da. En snill tanke fra dem i hvert fall. En annen ting med jobb er at det går ut over søvn, fører til stress, gir tørr hud som klør og god knows what. Selvsagt finnes det andre yrker, selvsagt kan man utdanne seg og selvsagt finnes det tiltak fra nav, men jeg har ingen tro på det. All erfaring viser at jeg brenner meg ut på hva det skulle være og hva gjelder utdanning greier jeg jo ikke den prosessen.

Tredje skritt får da bli en variert hverdag. Ikke bare det TV og internett-opplegget fordi man ikke orker noe som helst annet. Også må jeg prøve å få på plass trening/mosjon. Nå er det noe jeg gjør hver/annenhver søndag. Det er så langt orken strekker til. Gikk motbakkeløp en torsdag kveld etter jobb.Det var nok til å fullstendig dette ut av det og miste enhver lyst for noe som helst i lang tid. Det er viktig for meg å sove om natten. Det har jeg lært nå. Og det aller viktigste er perioden mellom 09 og 10. Da får jeg min hvile. De aller fleste jobber begynner før det. Det blir ikke lett å argumentere om at jeg blir syk av å stå opp om morgenen, men jeg skal selvsagt prøve. Jeg vet sannheten og jeg mener selv jeg er en rettferdig sjel som ikke prøver å raske til meg noe jeg ikke har rett på.

En kuriositet er at romkameraten min også har lavt stoffskifte. Og mann selsvagt. Utrolig liten sjanse for at noe slikt kan skje. De blander ikke kjønn på rommene her. Men jeg tror vi har ganske ulike symptomer, og vi har vel ikke vært interessert i å snakke om sykdommen noen av oss. Jeg sa jeg sjekket klokken for 3. Gang uten å få det med meg. Det symptomet kjente han igjen. Utenom det har han mest kroppslige plager mens jeg har det mest i hodet virker det som. Noen kroppslige plager har jeg jo da. Ble så hoven/væskefylt tidligere i dag mens jeg gikk at jeg ikke greide å krølle sammen pekefingeren. Svei i huden. Også er det den manglende følelsen min for varme/kulde og den ekstreme svettingen ved fysiske anstrengelser for å nevne noe. Det er 12 dager igjen her. De sier vi er heldig. Ja, jeg vet det og prøver å tenke på det. Men jeg tenker ofte også at dette blir 12 dager der den ene dagen er likere enn den andre selv om jeg går og tar bussen til ulike steder på øya. Med en gang det er lørdag så rømmer jeg til Las Palmas. Vekk fra brakkebytilværelsen her nede.

[I-D-M]

Er det noen som leser her? Ja, dette innlegget er kanskje ikke allverdens stoffskifte-relatert. Jeg skriver her for å tømme mitt hode. Kanskje man kalle det en slags terapi. Føler det forrige innlegget trenger en update og det har skjedd store forandringer siden da.

Den som venter på noe godt finner frem til slutt (etter 18 år altså). Forrige gang skrev jeg at mine venninner på Gran Canaria skulle finne en dame til meg. Dette klarte de på første forsøk. En helt utrolig teft. Jeg trodde ikke hun passet til meg, men hun er jo nærmest drømmeprinsessa. Vi deler til og med enkelte sykdomstrekk selv om jeg ikke tror hun har lavt stoffskifte. Vi er samkjørte på energinivå og det populære ord på 3 bokstaver som slutter på x. Jeg er forelsket altså. Det føles som en humpete tur med denne sykdommen. Man går opp og ned i følelser, men det gjør hun også. Helt merkelig så like vi er. Selv om jeg skulle hatt henne head over heels in love hele tiden får jeg finne meg i at hun er kald til tider ettersom jeg er det selv. Imidlertid går det mye bedre enn i tidligere forhold. Det føles som she is the one. Virkelig.

Det dumme er at hun er en av de få som var svensk der nede. Vi var 39 nordmenn og 9 svensker. Jeg valgte en på feil side, men jeg lurer på å flytte til henne. Vestlandet-Stockholm blir for langt i lengden. Har sett henne en gang etter vi kom hjem fra GC. Flere mente det ville være tull og at det ikke ville fungere, men det gjorde det virkelig. Vi sees igjen på fredag i Oslo. Etter det blir det 47 dager til neste gang. Jeg er så redd for å miste følelsene for henne. Hva skal jeg da gjøre om hun forsvinner? Masse drømmer er vekk, en perfekt motivasjonsbygger forsvinner og jeg må starte helt på nytt. Finner ingen like bra som henne igjen.

Hver dag gråter jeg litt. Helt sykt. Aldri brukt så mye tårer på en dame før. Det ligger en del redsel rundt hva som kan skje når man er så glad i noen. Kan dette ha sammenheng med stoffskiftet? Husker Audhild Løhre skrev om hvordan man ble overfølsom i boken sin. Det er vel i hvert fall en gammel oppfatning at menn har vanskeligere for å gråte enn kvinner, men det er det bare å glemme her. Jeg har ikke sjanse til å stå imot. Jeg har greid å rive henne med da. Hun er nesten like emosjonell. Når vi skulle ta farvel på flyplassen der nede var det en scene verre enn fra de verste såpeoperaer.

Etter jeg kom tilbake fra GC var jeg et ganske bra gjenoppbygd menneske. Jeg hadde energi og lyst til å lage sunn mat og jeg hadde ideer om fritidssysler. Jeg gikk ned noen kilo (8 til nå). Så blir man innhentet av den gamle hverdag. Denne uken har jeg fjelltur søndag, trening i går, fjelltur i dag og trening igjen torsdag. Tror dette skal få meg ned ca. 0 gram i vekt. Har vært så sliten. Verre enn før jeg dro ned til Gran Canaria. Jeg skjønner ikke så mye av det. Blir man sliten fordi man instruerer kropp og hjerne til å prioritere et annet menneske for fullt? Jeg vet det er flere ting enn kjærlighet i denne verden, men det er jo ingenting som er noe lenger. Orker knapt å se TV lenger. Onsdag tenkte jeg å dra på pub quiz. Kanskje man kan finne noen venner, men jeg føler meg sosialt handicappet igjen. Det er ikke noe jeg ser frem til akkurat. Mer en sosial plikt. Jeg tar nesten alt av piller og tilskudd. Det eneste er at B12 er noe lav, men det har jeg fått noen shots av før uten å merke bedring. I går pakket jeg sammen 2130. Lå en time og leste også var jeg klar for å sove etter det. Lurer på om jeg blir ekstra utslitt etter trening. Beina var varme og akkurat som det kribler innsekter på innsiden av dem. La meg veldig tidlig i går for å være meg, men jeg var helt ferdig. Må opp 06 i dag, men jeg våkner nesten konsekvent en time for tidlig. Suget etter fet mat er tilbake, men jeg nekter å gi etter. Kanskje fordi jeg ikke vil at hun skal se meg så stor igjen. Har tatt stoffskifteprøver en del i det siste. Det er som vanlig ikke noe unormalt å se. Til sist vil jeg nevne at svensken har fått meg inn på ideen om å ta opp igjen studier. Hun sier jeg har så mange talenter (mer enn henne har hun sagt) og hun mener jeg har de egenskapene som skal til for dette studiet. Jeg er imidlertid usikker på om jeg vil greie det og om en fremtidig kontorjobb er noe for meg. Fremdeles tenker jeg på uførhet. Så lenge jeg har henne har jeg gode muligheter da. Hun inspirerer meg om at noen som er lik meg kan ta seg frem i verden.

[smgj]

Jeg vet iallfall at når man finner noen som har samme takt i sjelen og man finner ut at man elsker hverandre ... så er det for godt til å la gå forbi uprøvd. Og ja - stoffskiftet påvirker følelsene. Jeg ble både flatere og mer emo på dårlig behandlet/ubehandlet stoffskifte. Og nå er det faktisk ett av de første symptomene mine på dårlig regulering, det... Sammen med lysten på middagshvil.

Ellers har jeg ikke så mye å tilføye annet enn at jeg også alltid har vært bedre etter ferier til sol og varme. Jeg tror ikke bare det er fraværet av stress, men også noe med lys/varme eller comboen som virker svært bra og som gjør at jeg har det bra med langt høyere aktivitet enn jeg takler over tid ellers. Når jeg så er tilbake så varer følelsen en stund, men forsvinner så. For min del så kan ekstra hormoner bremse dette, men den "nedturen" kommer okke som.

Når det gjelder sug etter fet mat... har du tenkt på lavkarbo? Den svenske LCHF'en har vist seg å fungere bra for mange stoffskiftesyke.