Sitat Opprinnelig skrevet av smgj Vis post
Jeg tror du er en av dem som har lite effekt av levaxin, skal jeg være helt ærlig - uansett om blodet ditt sier at du har finfine mengder hormoner der, så virker det ikke som de fungerer tilfredsstillende der de skal brukes. Det livet du beskriver høres for meg ut som en suppe med hypo-symptomer.
Takk for svar. Jeg hadde effekt av levaxin i 2005 da. Hadde en jobb der jeg fikk til en ordning med å alltid begynne etter 12.
Så gikk jeg for høyt på doseringen og hadde et helt elendig 2006 mens jeg på vårparten i 2007 vår tilbake på 75 meg levaxin. Da hadde jeg det bra i ca. 2 år. Ikke minst husker jeg et punkt som var betent og vondt 20 cm opp på leggen. Det forsvant etter en tids bruk av levaxin. Det samme med korsryggsmerter. I 2009 sluttet den gode virkningen av levaxin. Nå virker det som man bare kan gi seg. Eller rent fysisk føler jeg meg bra. Jeg har gått ned igjen de 2-3 kiloene jeg gikk opp for eksempel, jeg orker ganske mye nå, men jeg tåler ikke trening. Spesielt løping er hardt. Men så er det alt det psykiske. Depresjon er jo noe vi ofte får slengt etter oss. For meg er det mer som om jeg ikke får til livet. Jeg blir aldri fornøyd. Man kan kalle det hva man vil, men så lenge anti-depressiva og psykolog ikke fungerer så er det ikke depresjon i mine øyne. I tillegg så kjenner jo alle oss hypo-folk vår egen kropp. Vi vet stort sett hva vi kan skylde på stoffskiftet og hva som kommer av ytre påvirkninger. Sausete hode. Føler jeg aldri kommer til det poenget jeg vil ha frem nå. Snakker i bue rundt kjernen av problemet. For å avslutte virker det som om levaxin ikke hjelper på det psykiske eller kan man si hjernekjemien lenger. Det gjorde det tidligere for meg, men ikke nå lenger. Noe jeg synes virker litt rart. Slik det blir sagt av andre så virker det jo grunn til å tro at thyroid vil gjøre det. Jeg håper i hvert fall det. Også håper jeg enda mer det vil fikse noe annet.

Nå spørs det hvor stor vits det er å tenke mange år tilbake. Jeg husker tilbake i 1995. Året før jeg ble syk. Da hadde jeg en forelskelse med av og på følelser. For det meste på, men en dag midt inni der var bare alt skrudd av. Og det var ikke noe gradvis stopp på det heller. Rett fra stormende forelsket til total likegyldighet. Det samme kunne skje med musikk for eksempel. Plutselig var ikke sangen man elsket like digg lenger. Dagen etterpå var den kjempebra igjen. Kan det da være/ha vært noe galt med følelseslivet i tillegg til stoffskiftestoffskifteproblematikken? Når så dette begynte i 96/97 var jeg 10 ganger verre. Ting som tidligere ga meg en god følelse og litt utbytte ga meg ikke noen ting lenger.

15. Mai er det ny time hos lege. Da bør vel tema bli thyroid. Jeg har kanskje ikke prøvd alle muligheter, men det jeg har prøvd så langt har ikke gitt noen effekt/liten effekt. Det eneste er vel at jeg greier meg med mindre søvn, men jeg får aldri god søvn som gjør at man føler seg kvikk og klar for dagen når man våkner. Når man sover er det som å være i koma. Det finnes jo kostholdet igjen da. Det vil jeg ta når det passer seg. Jeg ser det ikke lenger som noe mareritt å avstå fra melk eller gluten. Om det er en av de to jeg ikke tåler så håper jeg det er melk. Man skulle hatt en reset eller gjenopprettingsfunksjon for livet. Så kunne man gått tilbake til et punkt tidligere der det funket