Jeg har nettopp hatt en operasjon og har vært borte fra jobb i 5 dager. Deilig å få hvilt seg litt. Jeg fryktet å dra tilbake på jobb, men når man først er her er det helt greit. Litt mer logisk å få penger for å gjøre noe fremfor å få penger for å sitte hjemme foran TV'en.

Operasjonen preger meg mye nå. Jeg har ikke noe særlig smerter, men det var litt verre tidligere. Om natten er det helt forferdelig. Man våkner opp 2-3 ganger hver natt med smerter og følelse av at nå sprenges en del av meg. Kan ikke skylde noe av det på stoffskiftet. Bortsett fra at man føler seg så pysete da kanskje. Man blir skremt og får en katastrofefølelse når man ser på såret som ikke er ferdig grodd og en del av seg som ser helt forandret ut. For et øyeblikk eller to tenker man at det hadde vært bedre å ha vært kvinne. Men det er vel nok av problemer å få der også.

Har ellers prøvd å legge merke til hvor mange symptomer jeg har akkurat nå. Det er ikke mange, og man kan jo lure på om jeg kan skylde det som er feil ved meg på stoffskiftet. Lav energi, psykiske ting, litt øyeproblemer, underlig livløst hår og følelse av at fremtiden er som et uoverstigelig fjell. En uoverkommelig mengde av oppgaver som ikke kan løses. Det siste har jeg lest kan være litt typisk for trøtte binyrer. Uansett lav energi har jeg hatt hver dag siden jeg gikk ut fra gymnaset i 1996. Den gang kunne jeg gå på skole, gjøre lekser, ha en jobb ved siden av og drive med idrett uten tanker om at det var for mye for meg. Nå greier jeg knapt en av de tingene uten at det føles som et ork for meg. Det skal da ikke være slik?

Jeg skal snart ta nye blodprøver for å se hvordan det ligger an med min nye dose levaxin. Om 2 uker skal jeg tilbake til Balder. Jeg tror ikke det vil komme noe som helst ut av det. 95 % normale blodprøver. Det som ligger utenfor blir sikkert sett på som grenseverdier eller uviktige ting. Tenker man tilbake så har jeg vært gjennom utrolig mange dumme ting. Ting jeg ikke har taklet bra. Nå i de senere år har jeg ikke vært ute for så mye greier, men jeg lager gjerne for mye drama av det gale som skjer. Skandaliserer det om jeg kan lage et nytt ord. I tillegg bruker man altfor mye energi på å bekymre seg. For eksempel økonomi. Eller min 22 år gamle bil. Når bryter den sammen? Hvordan fikse den med så godt som 0 kr på konto? Tenker ikke på slikt hver dag. Det er vel mer noe man tenker på når man føler seg dårlig ellers også. Kunne kanskje gått og behandlet det hos psykolog da? Jeg har jo gjort det. Jeg har åpnet meg opp og fortalt om alle mine nederlag. Det gjør jo ingenting. Man kan like godt snakke til en vegg. Utrolig lite feedback å få fra en terapeut. Uansett tror jeg ikke på å snakke seg ut av problemene. Det føles som det må helt andre ting til. Noe mystsiske greier ingen har tenkt på før. Eller kanskje finnes løsningen i levaxin eller andre typer medisin for stoffskiftet?