Angående overskrift så er jeg forberedt på at man kanskje aldri når toppen igjen. Det vil si blir sitt gamle selv igjen. Man kan da håpe fordi om?

Jeg vet ikke om jeg vil greie å følge opp denne dagboken. Det er juleferie nå. Masse dødtid og jeg føler jeg har god tid til å skrive her. Deilig å bo hos foreldre mens de tar seg av det aller meste og jeg får fri fra eksen. En annen ting er at jeg ikke vet om det vil bli noen fremgang. Ingen gidder da å lese en dagbok der hver dag er like elendig?

Som noen vet har jeg hatt lavt stoffskifte siden 1996. De 8 neste årene derfra var en gigantisk famling i blinde med nesten bare nedturer. Jeg hadde det bra når jeg slapp å arbeide, var ute og reiste eller opplevde ting som var helt annerledes enn hva jeg var vant med. Ting helt utenfor rutinen. I 2004 var internett virkelig begynt å ta av. Jeg hadde sett meg lei. Nå skulle jeg diagnoatisere meg selv. Jeg hadde sagt til psykologer og leger at kanskje jeg ikke følte meg så bra psykisk, men at det var enda større kaos inni kroppen min. Kroppen og den funksjoner var ikke til å kjenne igjen. Jeg søkte på hva som kunne forårsake trøtthet. Det kom opp en del forskjellig. Jeg ble først virkelig nysgjerrig når jeg fant ordet skjoldbrukskjertel. Senere fant jeg ut at min far hadde hatt betennelse i skjoldbrukskjertelen. Taler vel ikke akkurat negativt for at jeg skullle ha hypothyreose.

1 år med frem og tilbake hos legen gikk før jeg i 2005 fikk levaxin. Det gikk litt opp og ned med medisinen til jeg traff perfekt med doseringen i 2007. Da følte jeg meg ganske bra. Helt til 2009/2010 da jeg datt litt sammen igjen. Etter det levde jeg et liv der jeg trodde jeg hadde blitt så bra jeg kunne bli. Jeg hadde optimisert livet mitt som best jeg kunne etter sykdommen. Trodde jeg.

September 2012 dro jeg til Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det hele var et knep for å slippe den evinnelige jobben. Og få sommerferie. Det ble ganske annerledes enn jeg hadde trodd. Jeg ble kvitt hudproblemer, jeg gikk ned i vekt og jeg greide det sosiale og fikk noen venner. Helt stikk i strid med hva jeg hadde trodd. Når man så kom hjem ventet samlivsbrudd. Greit nok det. Det var nært forestående uansett. Så kommer grunnen til at jeg er her. Nå hadde jeg jo sett at det går an å få et bedre liv. Hva skal til for å få til det her hjemme også? I tillegg. Aller viktigst. Hvordan får jeg ny kjæreste? Jeg er sosialt slått av når jeg er sliten og følelsesmessig er jeg død hele tiden. Jeg har prøvd å være med folk med "one way love" før. Det funker jo selvsagt ikke. Tror ikke det er noe galt med utseendet mitt og før jeg fikk denne sykdommen var jeg en ganske sjarmerende person. Eksen sier jeg er det fremdeles da. Jeg vil ikke la henne vinne med å bygge seg opp et nytt og rikt liv med venner og kjærester. Foreløpig leder hun stort.

Utover det er det også andre ting som kan forbedres. Jeg visste psoriasis ville komme tilbake, men at resten av huden også ble dårligere var jo ikke ønskelig. Nå er vi snart tilbake der at den ikke tåler en barberhøvel uten at huden svir og blir sår. Håret har dårligere kvalitet, fordøyelsen er dårligere enn der nede og energien er helt i dass sammenlignet med der nede. Der nede kunne jeg drive ganske hard trening. Her hjemme kommer jeg aldri opp i noen intensitet før kroppen sier stopp. Soverytmen er ødelagt. Det var deilig å kjenne at man ble trøtt 2330 der nede. Og når man våknet rundt 0730 var man noe nær uthvilt. Jeg klaget jo der nede også. Men det er kanskje sånn når man har hypo. Det er nesten alltid noe som kjennes feil. Og ofte er det vanskelig å sette fingeren på hva det er.

Det var bakgrunnen for hvorfor jeg skriver her. Litt om hva jeg håper på og hvordan det har vært før. De fleste som skriver her starter jo på bunn og for noen blir det gradvis bedre. Jeg starter ikke på bunn, men jeg håper det vil bli mye bedre enn der jeg er i dag.

Inntil nylig hadde jeg gått på 75 mcg levaxin i mange år. Jeg har lenge lurt på om den gjør noe i det hele tatt. Ville jeg bli noe dårligere av å slutte. Kanskje jeg til og med ville bli bedre. Noe måtte jo gjøre. Jeg har jo hørt at 75 mcg levaxin er en filledose for en mann på litt over 100 kilo (skal under det i løpet av 2013). Jeg var nylig på Balder og de tok en mengde prøver. Jeg har sikkert tatt alle før. Bortsett fra spyttprøver med kortisol. Kanskje man kan håpe på utslag der. De ordnet også 75 mcg 5 dager i uken og 100 2 dager i uken. Førsteinntrykket er at man blir dårligere de dagene man tar 100. Det kan være feil da. Eller tilfeldig. Når jeg har sagt alt dette med levaxin, doser og justering så skal det jo sies at jeg er mye bedre enn i 2004 og tiden før medisin. Det skulle jo tyde på at det ikke er bare å slutte.

Typisk for den siste tiden er at jeg ikke våkner opp uthvilt. Noen ganger er det vanskelig å få opp øynene. Ser man på dem i speilet er de gjerne rødsprengt. Det kan føles som det er tåke foran dem selv om det ikke er det. Da er gjerne resten av dagen satt. Da får man det ikke noe greit den dagen. Hvis man får sove senere på dagen så kan det være håp om bedring. Mine beste dager har jeg når jeg har vært på jobb tidlig på morgenen. Helst ikke mer enn 4-5 timer. Eller at jeg har hatt fri i lengre tid og har fått bygget meg opp igjen. Jeg hadde det i sommer da. Da forsvant liksom det meste av trøttheten. Jeg fikk ikke sove før 03 og opp igjen 1030. Tenkte at jeg burde være litt fysisk aktiv på dagene. Hjalp fryktelig lite. Nå som man er i jobb igjen går nesten all energi til det. Resten går på hun der jeg bor med (ikke så veldig mye lenger). Før jeg dro utenlands og alt det med henne så hadde jeg i hvert fall glede av noen ting. Nå vet jeg ikke hva det neste jeg kan se fem til er. Kanskje hvis jeg greier å komme under 100 kg i vekt ville føles godt for meg. Fotballaget jeg holder med ligger som nr. 2 i sin liga. Det er selvsagt veldig bra og burde gi fansen grunn til å drømme. Ikke jeg da. Jeg er forberedt på det verste og skulle det ende med 2. plass tar jeg nok langt ifra av fordet.

Finnes det flere veier til "mekka" (å bli bra/frisk)? Klassisk tips fra folk er; begynn med noe du liker. Jeg liker jo ingenting. Det er gjerne mer rett å si at jeg ikke har energi til noenting. Etter at jeg var sykemeldt sist ville jeg begynne med kampsport. Slikt gir seg fort da etter noen dager i jobb. Skiftarbeid ødelegger også enhver mulighet for å drive regelmessig med noe. Tipsene jeg får dere og likesinnete er gjerne basert på kost og kosttilskudd. Det hjelper lite å klage, men kosten føles som et mareritt å gå løs på. Tilskudd i form av vitamin d, omega 3-6-9 og rosenrot er ting jeg har gått på før. Man kan ikke vente seg gull og grønne skoger av det. Da står man igjen med behandling i form av levaxin, liothyronin, erfa o.l. Neste time hos Balder er i slutten av januar. Hun legen der kunne garantere utslag på blodprøver etter symptomene jeg hadde beskrevet og hun hevdet hardnakket at dette skulle vi få orden på. Det er jo fine ord da, men jeg vet av erfaring at det gjerne ender opp med ingenting. Hun er i hvert fall bedre enn nåværende lege som ikke ser sammenheng med noenting også om ikke vil røre temaet stoffskifte. Blodprøvene er jo "perfekte".

Bye for now og gledelig jul til alle!