Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

[I-D-M]

Vet ikke om jeg strekker grensene for forumet nå, men vi trenger da ikke bare skrive om "hypoting". Dessuten er det relatert til hypo det med at jeg takler dette så utrolig dårlig. "Vanlige folk" kan jo selvsagt også takle det dårlig, men de blir ikke så ufattelig avhengig av den tryggheten og dullinga jeg føler jeg må ha. Jeg greier ikke å bryte tvert med henne. Bare si hei, ha det, se på TV når hun ikke er der, gå når hun kommer, ikke ofre henne et blikk når hun er lettkledd etc. Det virker ikke som hun vil det heller. I går spiste jeg før hun var kommet hjem og satte i gang med en serie på DVD uten henne. Hun var forundret over at jeg startet uten henne. Hun tilnærmer seg til meg gang på gang og støter meg unna like mye med jevne mellomrom. Jeg greier ikke å stå på egne bein i form av å skape mitt eget liv. Jeg er så vant til å ha henne der å støtte meg til. Det er jo idiotisk. Ser man på historien mens vi var sammen har jeg gjort masse på egenhånd. En gang var jeg borte en uke omtrent nesten uten å ha kontakt med henne. Jeg skulle gjerne sagt at etter nyttår er det slutt, men jeg vet ikke. Hun vil jo lage bråk på det på et eller annet vis. Det skal så lite til før jeg bøyer av da. Slik var det ikke før jeg fikk problemer med stoffskiftet. Da stod jeg på mitt og tålte masse motstand.

Ellers skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke kommer meg ovenpå. Vanligvis hjelper det å sove så mye man kan. Uansett til alle døgnets tider, men nå føler jeg at jeg aldri får nok. Det er vel som sagt. Hun vil dra meg helt til bunns om man ikke kommer seg vekk. Håper i hvert fall at jeg kan komme meg tilbake mens hun er her. Ikke mulig å flytte før 1. mars uansett. I tillegg er jeg redd det er ingen som vil ha meg når jeg stikker. Ikke at det er noen grunn til å bli med henne da. Fremtiden vil vise. Forhåpentligvis er den rosenrød og singel en stund til.

[Kevlin]

..
I går sa jeg til henne at dette er som et mareritt. Jeg greier ikke å bo med henne lenger. Jeg vil vekk. Kan man kaste henne ut? Kan jeg bare stille tingene hennes utenfor? Jeg hadde vel gjort det om jeg kunne fremfor å ha en i hus som bare trekker meg ned. Det kunne kanskje vært tungt til å begynne med, men jeg vet at jeg vil greie å bygge meg opp igjen uten henne. Hun sier bare at hun ikke orker diskusjonen en gang til og at hun ikke vil bli dradd ned sammen med meg. Sa til henne at det driter jeg i. Hun er da høyst involvert. Hun kan ikke lukke øynene til at vi er i en situasjon ingen ønsker. Så hvorfor må vi bo sammen? Hun har gjeld i mitt navn. Hvis hun ikke betaler den gjelden så blir det jo mitt problem. Alternativet da er å selge alt og nekte henne hennes andel i huset. Skal hun greie å betale den gjelden så må hun bo her. Hun greier ikke noen 1000 i måneden pluss husleie, mat og annet til generell livsførsel. Hennes enkle syn på det er at jeg må bo her for at hun skal kunne bo her også. Hun liker seg her da tydeligvis. Jeg spurte henne om jeg fikk dra om hun ordnet finansiering til dette stedet selv. Det var helt ok. Kunne stikke på timen da. Jeg greier ikke å forholde meg til noe slikt. En som på en måte er helt avhengig av meg og samtidig gir totalt faen i meg. Noen ganger når jeg våkner blir jeg møtt med en slik grusom følelse inni meg at jeg ikke tror det er sant. Det er ikke mulig å føle seg så ille tenker jeg. Jeg vil bare tilbake i søvn, men det går ikke.


.. Tanken jeg har nå er jo å kontakte megler rett etter nyttår og få solgt her. Greia med å fordele ting, vaske, pynte og rydde opp føles helt uoverkommelig. Og selv om hun er med på det så er det ikke så mye hjelp å få fra henne. Hun orker veldig lite selv, og det å jobbe sammen med henne er bare stress. Jeg er uenig i nesten alle løsningene hennes da de ikke føles grundig nok.
..

I all verden!! Hvor gammel er hun egentlig??!
Vell - du har åpenbart ikke nådd fram til denne egoisten på egen hånd -
kanhende du vil sjekke ut en annen form for megling?
http://www.bufetat.no/familievernkontor/

pssst: du har bidratt plenty til forumet;
med det første innlegget i denne tråden - alene - bidrar du med mye av deg selv;
så tenk du ikke mer på det iallefall

[I-D-M]

Takk for det tipset. Det er bra noen er enig med meg. Jeg føler hun er et grusomt menneske til tider. I dag sa hun at hun gledelig viser fing til mennesker i trafikken og at det var helt okay for henne å tvinge seg inn på en infotavle på kjøpesenter (sånn touch screen sak) mens det stod andre der. Jeg sa bare til henne at det er noe som heter folkeskikk. I russetiden var jeg også som henne. Det er ingen hjemme hos henne følelsesmessig. Det er steindødt. Likevel påstår hun å være en god kristen og et menneske stappfullt i empati. Jeg har sikkert sagt det 100 ganger før. Hun må gjerne være slik, men da må hun være konsekvent. Ikke drittsekk og veldig grei om hverandre. Jeg har bestemt meg for å benytte meg av familivernet. Jeg vet at slike steder ikke tar stilling til hvem som har rett og galt, men jeg håper de kan gi meg noen poenger i hvert fall. Egoisten er 28 år. Hun har i pårevis levd med å undertrykke seg selv og sine ønsker. Nå skal det til de grader taes igjen for "tapt tid". Sånn hun er nå var ikke slik jeg ble kjent med henne nei. At folk endrer personlighet totalt er sikkert ikke vanlig. Ikke noe jeg ønsker for noen andre som lever sammen med noen heller.

[Pingvinen]

Høres ikke trivelig og leve slik dere gjør.
Jeg er av den oppfatning at det er bedre og røske plasteret av enn og lirke, og ville om jeg var i dine sko, tatt et endelig oppgjør og ikke bodd sammen slik du beskriver.

Om man er stoffskiftesyk eller ikke, det virker ikke som et sunt og trygt forhold akkurat.

[I-D-M]

Angående overskrift så er jeg forberedt på at man kanskje aldri når toppen igjen. Det vil si blir sitt gamle selv igjen. Man kan da håpe fordi om?

Jeg vet ikke om jeg vil greie å følge opp denne dagboken. Det er juleferie nå. Masse dødtid og jeg føler jeg har god tid til å skrive her. Deilig å bo hos foreldre mens de tar seg av det aller meste og jeg får fri fra eksen. En annen ting er at jeg ikke vet om det vil bli noen fremgang. Ingen gidder da å lese en dagbok der hver dag er like elendig?

Som noen vet har jeg hatt lavt stoffskifte siden 1996. De 8 neste årene derfra var en gigantisk famling i blinde med nesten bare nedturer. Jeg hadde det bra når jeg slapp å arbeide, var ute og reiste eller opplevde ting som var helt annerledes enn hva jeg var vant med. Ting helt utenfor rutinen. I 2004 var internett virkelig begynt å ta av. Jeg hadde sett meg lei. Nå skulle jeg diagnoatisere meg selv. Jeg hadde sagt til psykologer og leger at kanskje jeg ikke følte meg så bra psykisk, men at det var enda større kaos inni kroppen min. Kroppen og den funksjoner var ikke til å kjenne igjen. Jeg søkte på hva som kunne forårsake trøtthet. Det kom opp en del forskjellig. Jeg ble først virkelig nysgjerrig når jeg fant ordet skjoldbrukskjertel. Senere fant jeg ut at min far hadde hatt betennelse i skjoldbrukskjertelen. Taler vel ikke akkurat negativt for at jeg skullle ha hypothyreose.

1 år med frem og tilbake hos legen gikk før jeg i 2005 fikk levaxin. Det gikk litt opp og ned med medisinen til jeg traff perfekt med doseringen i 2007. Da følte jeg meg ganske bra. Helt til 2009/2010 da jeg datt litt sammen igjen. Etter det levde jeg et liv der jeg trodde jeg hadde blitt så bra jeg kunne bli. Jeg hadde optimisert livet mitt som best jeg kunne etter sykdommen. Trodde jeg.

September 2012 dro jeg til Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det hele var et knep for å slippe den evinnelige jobben. Og få sommerferie. Det ble ganske annerledes enn jeg hadde trodd. Jeg ble kvitt hudproblemer, jeg gikk ned i vekt og jeg greide det sosiale og fikk noen venner. Helt stikk i strid med hva jeg hadde trodd. Når man så kom hjem ventet samlivsbrudd. Greit nok det. Det var nært forestående uansett. Så kommer grunnen til at jeg er her. Nå hadde jeg jo sett at det går an å få et bedre liv. Hva skal til for å få til det her hjemme også? I tillegg. Aller viktigst. Hvordan får jeg ny kjæreste? Jeg er sosialt slått av når jeg er sliten og følelsesmessig er jeg død hele tiden. Jeg har prøvd å være med folk med "one way love" før. Det funker jo selvsagt ikke. Tror ikke det er noe galt med utseendet mitt og før jeg fikk denne sykdommen var jeg en ganske sjarmerende person. Eksen sier jeg er det fremdeles da. Jeg vil ikke la henne vinne med å bygge seg opp et nytt og rikt liv med venner og kjærester. Foreløpig leder hun stort.

Utover det er det også andre ting som kan forbedres. Jeg visste psoriasis ville komme tilbake, men at resten av huden også ble dårligere var jo ikke ønskelig. Nå er vi snart tilbake der at den ikke tåler en barberhøvel uten at huden svir og blir sår. Håret har dårligere kvalitet, fordøyelsen er dårligere enn der nede og energien er helt i dass sammenlignet med der nede. Der nede kunne jeg drive ganske hard trening. Her hjemme kommer jeg aldri opp i noen intensitet før kroppen sier stopp. Soverytmen er ødelagt. Det var deilig å kjenne at man ble trøtt 2330 der nede. Og når man våknet rundt 0730 var man noe nær uthvilt. Jeg klaget jo der nede også. Men det er kanskje sånn når man har hypo. Det er nesten alltid noe som kjennes feil. Og ofte er det vanskelig å sette fingeren på hva det er.

Det var bakgrunnen for hvorfor jeg skriver her. Litt om hva jeg håper på og hvordan det har vært før. De fleste som skriver her starter jo på bunn og for noen blir det gradvis bedre. Jeg starter ikke på bunn, men jeg håper det vil bli mye bedre enn der jeg er i dag.

Inntil nylig hadde jeg gått på 75 mcg levaxin i mange år. Jeg har lenge lurt på om den gjør noe i det hele tatt. Ville jeg bli noe dårligere av å slutte. Kanskje jeg til og med ville bli bedre. Noe måtte jo gjøre. Jeg har jo hørt at 75 mcg levaxin er en filledose for en mann på litt over 100 kilo (skal under det i løpet av 2013). Jeg var nylig på Balder og de tok en mengde prøver. Jeg har sikkert tatt alle før. Bortsett fra spyttprøver med kortisol. Kanskje man kan håpe på utslag der. De ordnet også 75 mcg 5 dager i uken og 100 2 dager i uken. Førsteinntrykket er at man blir dårligere de dagene man tar 100. Det kan være feil da. Eller tilfeldig. Når jeg har sagt alt dette med levaxin, doser og justering så skal det jo sies at jeg er mye bedre enn i 2004 og tiden før medisin. Det skulle jo tyde på at det ikke er bare å slutte.

Typisk for den siste tiden er at jeg ikke våkner opp uthvilt. Noen ganger er det vanskelig å få opp øynene. Ser man på dem i speilet er de gjerne rødsprengt. Det kan føles som det er tåke foran dem selv om det ikke er det. Da er gjerne resten av dagen satt. Da får man det ikke noe greit den dagen. Hvis man får sove senere på dagen så kan det være håp om bedring. Mine beste dager har jeg når jeg har vært på jobb tidlig på morgenen. Helst ikke mer enn 4-5 timer. Eller at jeg har hatt fri i lengre tid og har fått bygget meg opp igjen. Jeg hadde det i sommer da. Da forsvant liksom det meste av trøttheten. Jeg fikk ikke sove før 03 og opp igjen 1030. Tenkte at jeg burde være litt fysisk aktiv på dagene. Hjalp fryktelig lite. Nå som man er i jobb igjen går nesten all energi til det. Resten går på hun der jeg bor med (ikke så veldig mye lenger). Før jeg dro utenlands og alt det med henne så hadde jeg i hvert fall glede av noen ting. Nå vet jeg ikke hva det neste jeg kan se fem til er. Kanskje hvis jeg greier å komme under 100 kg i vekt ville føles godt for meg. Fotballaget jeg holder med ligger som nr. 2 i sin liga. Det er selvsagt veldig bra og burde gi fansen grunn til å drømme. Ikke jeg da. Jeg er forberedt på det verste og skulle det ende med 2. plass tar jeg nok langt ifra av fordet.

Finnes det flere veier til "mekka" (å bli bra/frisk)? Klassisk tips fra folk er; begynn med noe du liker. Jeg liker jo ingenting. Det er gjerne mer rett å si at jeg ikke har energi til noenting. Etter at jeg var sykemeldt sist ville jeg begynne med kampsport. Slikt gir seg fort da etter noen dager i jobb. Skiftarbeid ødelegger også enhver mulighet for å drive regelmessig med noe. Tipsene jeg får dere og likesinnete er gjerne basert på kost og kosttilskudd. Det hjelper lite å klage, men kosten føles som et mareritt å gå løs på. Tilskudd i form av vitamin d, omega 3-6-9 og rosenrot er ting jeg har gått på før. Man kan ikke vente seg gull og grønne skoger av det. Da står man igjen med behandling i form av levaxin, liothyronin, erfa o.l. Neste time hos Balder er i slutten av januar. Hun legen der kunne garantere utslag på blodprøver etter symptomene jeg hadde beskrevet og hun hevdet hardnakket at dette skulle vi få orden på. Det er jo fine ord da, men jeg vet av erfaring at det gjerne ender opp med ingenting. Hun er i hvert fall bedre enn nåværende lege som ikke ser sammenheng med noenting også om ikke vil røre temaet stoffskifte. Blodprøvene er jo "perfekte".

Bye for now og gledelig jul til alle!

[Pingvinen]

For min del må jeg si at veien har vært lang og tung, og fremdeles er det, men håpet har jeg fremdeles.
Jeg har benyttet meg flittig av og gi meg selv skryt for småting som friske mennesker ikke en gang tenker over. Jeg har hengt opp post-it lapper med f.eks. "har dusjet", "har hentet posten", "har handlet" etc slik at jeg hver gang jeg ser dem kan se at jeg faktisk har gjort noe selv om jeg ellers følte meg helt ubrukelig.
Da mitt stoffskifte ikke lenger fungerte, fikk jeg masse ekstraknask som sosialangst, panikkangst, etc, og livet virket riemlig tungt og svart før jeg begynte og lære meg knepene for og overleve med angst i bagasjen.
Eneste rådet jeg kan gi deg ut fra egen erfaring er og aldri gi opp!
Let etter de små positive tingene i stedet for og se på den store skyggen stoffskiftet kaster over oss. TingTarTid, men livet blir bedre sakte men sikkert!
God jul til deg også

[I-D-M]

Let etter de små positive tingene i stedet for og se på den store skyggen stoffskiftet kaster over oss. TingTarTid, men livet blir bedre sakte men sikkert!
God jul til deg også

Kanskje litt spesielt at det har vært bedre og blitt dårligere da? Det er vanskelig å finne synderen til det. Kan være dosen medisin jeg tar ikke er nok lenger. Eller kanskje verre. Jeg tåler bare ikke full jobb. Apropos positive ting. Synes jeg har skrevet mye negativt her, men perioden jeg er inne i nå er langt fra det verste jeg har sett. Jeg er meget fornøyd med at jeg fikk kostet snø av bilen min, måket rundt den og fått start på den til tross av det svake batteriet den har. Alt uten å klage innvendig over 10 iskalde blå eller ubehag eller smerter. Nå er baken ,eller hekken som jeg sier, iskald og har vært det i flere timer. Har surret pledd rundt den i flere timer. Blir ikke varmt igjen med det første. Burde prøve å plage eksen med at hun bør varme meg opp igjen, men hun blir bare dritsur som hun blir med alt jeg sier til henne nå på kvelden.

Ellers kom jeg fra vestlandet i natt. Dro i går kl 19 og var fremme 03 og skulle på jobb 0340. Det ble kanskje en time søvn totalt. Fordelt på 3 *20 minutter. Det merkelige er at man føler seg ganske bra etter det selv om man flere ganger holder på å sovne på jobben. Det virker som om søvnkvaliteten blir bedre når kroppen vet den vil få lite søvn. Min teori. Teit det nesten aldri er mulig med minst 8 timer glimrende søvnkvalitet.

Jeg tror ikke på nyttårsforsetter. Det bare passer tilfeldig med at jeg har bestemt meg for å prøve de fleste midler som kan hjelpe på stoffskiftet. Tenker da på kosttilskudd (spes d-vit) , kosthold og andre triks. Man kan jo være heldig og at noe virker? Løsningen til et bedre liv finnes der ute ett eller annet sted. Kanskje et komplett miljøskifte kan hjelpe. Imidlertid håper jeg det er mulig å få det bedre mens man trasker rundt i den samme grå hverdagen. Da forhåpentligvis assistert av medisiner. Jeg har jo tross alt en bombesikker følelse av at kroppen min ikke fungerer optimalt. At det er noe den mangler.

[I-D-M]

I dag begynte jeg dagen 0830 for kortisolprøver. Alarmen skulle gå da, men den var ikke stilt inn for å gå av lørdag og søndag. Jeg våknet av meg selv. Natten var egentlig slik at jeg gjerne forventer utslag på den prøven. Litt hyper følelse når jeg la meg. Varm under dyna, kald utenfor. Angsttendenser. Selv om ingenting dramatisk har skjedd. Alt er ved det gamle. Tendenser til å våkne opp om natten. Angstlignende. Sovner igjen med en gang, men det føles ofte som jeg er våken likevel. Om morgenen stein dau. Vil bare sove videre. Jeg tvang meg opp fikk tatt prøven og håper det kom noe spytt på vattpinnen fra min tørre munn. Etter det skulle jeg sove igjen, men det fikk jeg ikke. Nå for to timer siden ble det en forverring.

Ofte har jeg et paranoid bilde av livet mitt og slik det er her på nettet. Ofte når jeg har skrevet et innlegg tør jeg ikke lese svaret. Jeg frykter å bli gitt det glatte lag. Selv om jeg ikke er redd for fornærmelser. Tenker som så at om noen fornærmer meg har de ikke greie på det uansett. De vet jo ikke hvem jeg er. Likevel føler man seg litt truffet når man leser at forumet utvikler seg i feil vei. Noen nye brukere er uhøflig og sier ikke takk for svar. Jeg er takknemlig for svar, men jeg er vel mest forberedt på ikke å få svar. Stilen min er vel litt rett på sak og ikke for mye dikkedering med høflighetsfraser. Føles som en lengre vei til målet det. Et annet paranoid trekk er at jeg ikke svarer på ukjente telefonnumre. En gang svarte jeg da og da var det politiet. Har ikke noe godt forhold til dem, men den gangen var de ikke ute etter meg. Som oftest er det telefonselgere og de har jeg overhodet ikke noe ønske om å snakke med.

Jeg har lest masse rundt her. Jeg har lest om adrenal fatigue, fluor, lavkarbo, d-vitamin, libido, ME for å nevne noe. Man blir rimelig forvirret og kan ende opp med å tro at man har det ene og det andre. Nåja. Jeg har plenty av liv utenfor dette forumet også da. Jeg vet jeg ikke er så syk. Imidlertid hang jeg meg opp i noe i forbindelse med en tråd av gutt81 om ME. ME ble der beskrevet som at kroppen har fått for mye å stri med en periode og aldri greier å komme seg opp igjen. Det var også mange andre definisjoner. Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Om jeg ser på min 16 år lange historie med hypo så ha det vært perioder der nesten alt er bra. Så det spørs jo hvor fornuftig det er å lete "kloden rundt" etter løsninger på problemet. Det som kan passe litt med ME er at jeg føler meg bedre på ferier, når jeg er sykmeldt eller når man får brutt opp en rutine og gjort noe helt annet. Imidlertid har det ikke alltid hjulpet det heller.

Må kanskje gi meg nå. Hjernen min sauser for mye til. Gode poenger blir mer og mer uklare. Det som før virket som en glimrende ide å skrive denne posten er nå bare uklar smørje. Resonnementene begynner sikkert bra og ender i ingenting. Stikker og lager middag i setden jeg. Ha en trivelig helg!

[I-D-M]

Jeg har nettopp hatt en operasjon og har vært borte fra jobb i 5 dager. Deilig å få hvilt seg litt. Jeg fryktet å dra tilbake på jobb, men når man først er her er det helt greit. Litt mer logisk å få penger for å gjøre noe fremfor å få penger for å sitte hjemme foran TV'en.

Operasjonen preger meg mye nå. Jeg har ikke noe særlig smerter, men det var litt verre tidligere. Om natten er det helt forferdelig. Man våkner opp 2-3 ganger hver natt med smerter og følelse av at nå sprenges en del av meg. Kan ikke skylde noe av det på stoffskiftet. Bortsett fra at man føler seg så pysete da kanskje. Man blir skremt og får en katastrofefølelse når man ser på såret som ikke er ferdig grodd og en del av seg som ser helt forandret ut. For et øyeblikk eller to tenker man at det hadde vært bedre å ha vært kvinne. Men det er vel nok av problemer å få der også.

Har ellers prøvd å legge merke til hvor mange symptomer jeg har akkurat nå. Det er ikke mange, og man kan jo lure på om jeg kan skylde det som er feil ved meg på stoffskiftet. Lav energi, psykiske ting, litt øyeproblemer, underlig livløst hår og følelse av at fremtiden er som et uoverstigelig fjell. En uoverkommelig mengde av oppgaver som ikke kan løses. Det siste har jeg lest kan være litt typisk for trøtte binyrer. Uansett lav energi har jeg hatt hver dag siden jeg gikk ut fra gymnaset i 1996. Den gang kunne jeg gå på skole, gjøre lekser, ha en jobb ved siden av og drive med idrett uten tanker om at det var for mye for meg. Nå greier jeg knapt en av de tingene uten at det føles som et ork for meg. Det skal da ikke være slik?

Jeg skal snart ta nye blodprøver for å se hvordan det ligger an med min nye dose levaxin. Om 2 uker skal jeg tilbake til Balder. Jeg tror ikke det vil komme noe som helst ut av det. 95 % normale blodprøver. Det som ligger utenfor blir sikkert sett på som grenseverdier eller uviktige ting. Tenker man tilbake så har jeg vært gjennom utrolig mange dumme ting. Ting jeg ikke har taklet bra. Nå i de senere år har jeg ikke vært ute for så mye greier, men jeg lager gjerne for mye drama av det gale som skjer. Skandaliserer det om jeg kan lage et nytt ord. I tillegg bruker man altfor mye energi på å bekymre seg. For eksempel økonomi. Eller min 22 år gamle bil. Når bryter den sammen? Hvordan fikse den med så godt som 0 kr på konto? Tenker ikke på slikt hver dag. Det er vel mer noe man tenker på når man føler seg dårlig ellers også. Kunne kanskje gått og behandlet det hos psykolog da? Jeg har jo gjort det. Jeg har åpnet meg opp og fortalt om alle mine nederlag. Det gjør jo ingenting. Man kan like godt snakke til en vegg. Utrolig lite feedback å få fra en terapeut. Uansett tror jeg ikke på å snakke seg ut av problemene. Det føles som det må helt andre ting til. Noe mystsiske greier ingen har tenkt på før. Eller kanskje finnes løsningen i levaxin eller andre typer medisin for stoffskiftet?

[Mumimamma]

Hva slags operasjon er det du har hatt og har du fått svar på kortisolprøvene dine..?