Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

[Mumimamma]

Hei!

Trist å høre at du har det slik.. Tror kanskje at ved denne type sykdom så får man se litt bedre enn "vanlige folk" hva som egentlig bor i samboere og ektefeller.. Og så tåler man kanskje litt mindre og må ha litt mer og da er man sterkt avhengig av at den andre "er med" i form av forståelse, avlastning ved behov, hjelp og ikke minst at de holder ut den tiden det tar å komme seg på beina igjen om noen gang..

Tror jeg uten å kjenne til situasjonen noe videre skal råde deg til å avrunde forholdet og samboerskapet før det tapper deg helt tom og kjører deg til bunns.. Det er vondt å ha det slik du har nå, men det vil bli bra etterpå. Jeg var i liknende situasjon for noen år siden, men fikk heldigvis tatt grep. Stod igjen alene med en ettåring på armen, en baby i magen og et lass med "arvet" gjeld etter eks-samboeren.. Har ikke angret en dag!

[I-D-M]

Vet ikke om jeg strekker grensene for forumet nå, men vi trenger da ikke bare skrive om "hypoting". Dessuten er det relatert til hypo det med at jeg takler dette så utrolig dårlig. "Vanlige folk" kan jo selvsagt også takle det dårlig, men de blir ikke så ufattelig avhengig av den tryggheten og dullinga jeg føler jeg må ha. Jeg greier ikke å bryte tvert med henne. Bare si hei, ha det, se på TV når hun ikke er der, gå når hun kommer, ikke ofre henne et blikk når hun er lettkledd etc. Det virker ikke som hun vil det heller. I går spiste jeg før hun var kommet hjem og satte i gang med en serie på DVD uten henne. Hun var forundret over at jeg startet uten henne. Hun tilnærmer seg til meg gang på gang og støter meg unna like mye med jevne mellomrom. Jeg greier ikke å stå på egne bein i form av å skape mitt eget liv. Jeg er så vant til å ha henne der å støtte meg til. Det er jo idiotisk. Ser man på historien mens vi var sammen har jeg gjort masse på egenhånd. En gang var jeg borte en uke omtrent nesten uten å ha kontakt med henne. Jeg skulle gjerne sagt at etter nyttår er det slutt, men jeg vet ikke. Hun vil jo lage bråk på det på et eller annet vis. Det skal så lite til før jeg bøyer av da. Slik var det ikke før jeg fikk problemer med stoffskiftet. Da stod jeg på mitt og tålte masse motstand.

Ellers skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke kommer meg ovenpå. Vanligvis hjelper det å sove så mye man kan. Uansett til alle døgnets tider, men nå føler jeg at jeg aldri får nok. Det er vel som sagt. Hun vil dra meg helt til bunns om man ikke kommer seg vekk. Håper i hvert fall at jeg kan komme meg tilbake mens hun er her. Ikke mulig å flytte før 1. mars uansett. I tillegg er jeg redd det er ingen som vil ha meg når jeg stikker. Ikke at det er noen grunn til å bli med henne da. Fremtiden vil vise. Forhåpentligvis er den rosenrød og singel en stund til.