Ikke lett å finne rett foum (undergruppe) her. Dere får flytte om det er feil. Virker litt dødt her. Har facebook tatt over alt av diskusjon overalt?

Folk husker sikkert meg. Ikke akkurat ny her på forumet. Føler meg så likegyldig. Føler jeg må tvinge meg selv til å ta grep nå før det går galt.

Jeg har flyttet til Sverige pga min kjæreste som jeg nå bor med. Jeg flyttet i mars. I juni fikk jeg jobb som var en sommerjobb med mulighet for forlengelse. Jobben ville forlenge med meg, men jeg sa nei fordi jeg ville studere i steden. Besides var det noe som var feil med jobben. Følte meg for stresset og presset. Sånn er det nesten med alt. Nå er det jul og da har man julegaver som stress. I år er det verre enn noensinne. Føler nå mer enn noengang før at folk har det de trenger og behøver ingen meningsløs gave fra meg. Hvor ofte kan man gi vin til far og ett eller annet klesplagg til mor?

Så jeg ble student i Uppsala og Stockholm mens jeg var bosatt i Stockholm. Det var fulltid studier pluss en halv del til. Ble ca 150 % student eller hva man skal si. Det var altfor tøft. Det tok en måned så var jeg totalt nedbrutt. Vi hadde gruppearbeid og jeg bare håpet de andre skulle gjøre det meste og ikke merke at jeg ikke kunne så mye. Fullstendig brainfog. Det ble også for mye med 3 timer reising hver dag. Så jeg sluttet i Uppsala og fortsatte i Stockholm. På 50 % altså. Nå ser det ut som jeg klarer det, men det vil ikke hjelpe noe. Det studiet gir ingen jobb mens det jeg hadde i Uppsala kunne gjort det.

Nå har jeg fått antagningsbeskjed som det heter her. Jeg er prioritert langt ned på listene. Reserve på alt jeg har søkt. Så da er fremtiden helt i det blå. Jeg har penger, men man skal da helst tjene penger. Ikke bare bruke dem. Studielån får jeg ikke. På mandag er det eksamen i det faget jeg tar. Det klarer jeg tror jeg, men etter det har jeg ingen plan. Jeg har en ide om å søke på den jobben jeg hadde før, men det frister ikke. Jeg må jo likevel. Selv om motivasjonen er null. Folk vil sikkert si jeg er deprimert. Det får de bare si. Jeg føler meg ikke deprimert. Jeg drømmer om en fremtid der jeg gjør masse aktiviteter og reiser rundt. Samtidig som jeg driver eget firma. Det kjennes helt umulig da. Ikke alltid. Jeg har noen gode dager innimellom, men stort sett orker jeg ingenting. Føler meg så presset. Gjør også masse dumme feil og glemmer ting om dagen. Mye fordi stoffskiftet er så dårlig tenker jeg.

Kjæresten min skjønner så lite. Selv er hun også svak og trøtt (har lurt på om hun kan ha ls også men de blodprøvene hun har vist meg var ok). Hun sier jeg ikke passer som student og bør heller jobbe med min gamle jobb. Noen ganger sier hun vi bør starte egen bedrift. Selv om hun ikke sier det direkte så mener hun jeg er litt ubrukelig. Av og til i hvert fall. Hvordan kan man få folk til å forstå hvor alvorlig denne sykdommen er? Hvordan den hemmer kroppen og påvirker masse kroppsfunksjoner fysisk og psykisk. Om man skal sammenligne min kropp med en bil så er det en del som er ødelagt. På bilen setter man inn en ny. Det går ikke med meg. Her må man få den ødelagte delen til å funke med piller. Jeg hadde 12 år på skole før jeg fikk denne sykdommen. I visse perioder var jeg omtalt som klassens beste i enkelte fag. Nå sliter jeg med de enkleste studier. Gang på gang og uansett hva det gjelder så presterer jeg dårligere enn hva jeg føler jeg har potensiale til. Hvorfor er det slik?

Ja. Det ble langt dette. Får håpe folk orker å lese. Siste blodprøve viste TSH rundt 3.50 og T4 på ca 15 eller noe (dette med T3 er vanskelig å få leger til å måle). Det vet jeg selv ikke er optimale verdier. Tidligere har jeg hatt TSH under 1 og følt meg bedre. Uansett er det ikke bare å knaske piller og øke dose som skal løse alt. Forhåpentligvis hjelper det, men det kjennes som noe mer radikalt må til. Kanskje om man får jobb igjen så hjelper det. Men det er også et toegget sverd. Føler jobben bryter meg ned og noen ganger når man kommer hjeme fra den så kaster man seg i sengen og blir liggende å stirre i taket (i lang tid).

En annen ting er at jeg føler det psykiske er med på å dra ned stoffskiftet selv om man lever sunt og tar pillene. Bare det å bo i Stockholm er stress. Man blir så trøtt på fulle t-banevogner og parkeringsplasser som ikke finnes. Selv som gående kan man bli plaget av slitsomme syklister som plinger på deg for å ha stjålet noen cm av deres sykkelfelt. Lurer på å flytte til Skåne. Tror det er bedre der. Folk anklager meg for å aldri være fornøyd og at jeg bare kommer til å flytte rundt hele livet. Kanskje, men jeg likte meg i Akershus. Det er ikke aktuelt å flytte der til da eller til Norge pga pris (crazy boligpriser). Kjæresten min må også skaffe seg oppholdstillatelse. Så å flytte til Norge er en siste mulighet. En annen ting er at Norge ikke føles like europeisk som Sverige. Det er en lenger vei til kontinentet.

Så jeg ønsker vel å skrive av meg litt. Samtidig som jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre. Kosthold og trening er jo en mulighet. Jeg har i hvert fall tid nok nå som jeg har halvtidsstudier og snart er jeg 100 % ledig. Men jeg har ikke orken. Jeg trente en uke i sommer, men jeg sluttet pga min gratisperiode var over. Føler man blir så hardt presset på penger her i verden. Omtrent ingenting er billig. Men Sverige er nå bedre enn Norge der. Kostholdet er vanskelig. Vi spiser altfor mye ute. Kjæresten min er kinesisk og lager mye mat med ris og soya (livsfarlig for oss med hypo?!). Jeg kan lage masse mat selv men jeg føler meg for dårlig til å orke selv nå. Da blir det mye dritmat ute. I tillegg har man matsug og det er ikke for sunne ting.

Så et navn som datt ned i mitt hode var dr. Hertoghe. Kan det hjelpe noe? Jeg har tiden og pengene nå til å besøke ham. Men jeg er allerede ganske kraftig utredet. Ved siden av å øke dose på levaxin eller foreslå naturlig tyroksin. Hva kan han foreslå? D vit kanskje? Ja, jeg burde kanskje ta det. Ikke gjort på lang tid. Noen tenker kanskje psykolog. Jeg har gått masse hos dem tidligere. Føler ikke det hjelper noe som helst. Ofte når jeg kommer der så vet jeg ikke hva jeg skal si. De kanskje lurer på hva som plager meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Eller jo det jeg vil si er at jeg vil bli mitt gamle selv igjen. 100 % kapabel til å gjøre alt jeg gjorde før. Like bra som alle andre. Jeg har sikkert sagt noe lignende tidligere men en psykolog får ingen fornuft ut av et slikt utsagn. Og hvis de gjør det tenker de personen har vrangforestillinger.

Kort og godt. Hvor går veien videre? Ingen kan ha det bra eller overleve med å gjøre ingenting, men samtidig blir man jo utslitt av å arbeide/studere. Det som har hjulpet meg best er behandlingsopphold i Gran Canaria. Samt at jeg var i Kina i april/mai i år. Følte meg ganske bra der i 35 graders varme. Selv om jeg ikke likte maten alltid. Kan det være jeg må ha over 20-25 grader hele tiden? Det kan nesten virke sånn. Føler meg bedre i varmen. Uansett er det ikke aktuelt å dra til Kanariøyene med det første. Kanskje vi kan dra til Kina en periode å være engelsklærer der.

Det finnes en god nyhet da som jeg såvidt har nevnt tidligere. Dette ordet på tre bokstaver som slutter på x. Plutselig virker det. Selv om ls gir lavere drive så funket det for meg å bli skikkelig in love. Imidlertid er jeg litt redd hun kan bli gravid da. Passer jo utrolig dårlig når ingen av oss har jobb (prøver å få henne i arbeid. Men hun hater også å skrive jobbsøknad). En annen ting er at jeg lurer på om jeg klarer å ta meg av et barn. Om jeg våkner med full blære om natten prøver jeg heller å sove til neste morgen og så gå på do fremfor å gå på do om natten. Så død føler jeg meg om natten. Hvem skal da passe på barnet når det skriker i 3-tiden? I tillegg er jeg usikker på om jeg kan gi kjærlighet. Har nok med en 36 år ung jente som krever masse kjærlighet.

Egentlig litt rart jeg har havnet i denne situasjonen. I 2008 var jeg ganske bra bygget opp. Det samme i 2012/13. Etter det har det gått litt opp og ned helt til jeg nå føler meg nesten like dårlig som om jeg gikk uten medisin. Hva skal til? Er det fysisk eller psykisk? Må man jobbe med det fysiske, det psykiske eller begge deler? Eller er det enda verre? Det går ikke å bli bedre?