Fuglehjertet er borte. Uten at jeg vet hva det var. Snart er også de flakete fingerneglene etter nedmedisineringseksperimentet i fjor sommer helt historie. Jeg kjenner meg så godt som symptomfri, men skjønner vel at man ikke kan være euthyroid "gjennom alle ulike vevstyper samtidig" på medisin (uten at noen vev må håndtere "for mye"?). Dvs... jeg synes jeg har det bra, men har tørre legger og hender for tiden. Det kan selvfølgelig også ha helt andre årsaker. Hårvekst (under armene & på leggene) og "røyting" - som for meg ser ut til å være en brukbar rettesnor - ser iallfall ut til å si at jeg er såpass bra som jeg kan forvente å være. Blodprøver ser jeg vel liten grunn til å styre med. Jeg kunne selvfølgelig ha bedt om det for å få en "baseline" av typen "da hadde jeg det bra"... men har vel en mistanke om at det er avhengig av så mye annet også at jeg bare skal merke meg dosen og si meg fornøyd med det. Om blodprøvene ikke er nøyaktig nok til å speile allmenntilstanden generelt så er de heller ikke nøyaktige nok til å styre doseringen min.

Trapper også litt ned på vitaminer/mineraler - spesielt siden kostholdet nå er bedre igjen, med mer tid til å lage skikkelig mat. Planen er å heller bruke litt enzymer til måltidene igjen etter hvert. Mitt eneste lille problem er at jeg har fått lemus igjen - i et øye. Så det er noe ubalanse, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det er. Lurer litt på om jeg hadde tatt nok magnesium så lenge at kroppen begynte å få trøbbel med å håndtere det, for det ble litt bedre etter å ha stoppet de tilskuddene noen dager, men noe henger igjen. Jeg kan ikke tro det har noe med kalsium å gjøre, for det har gått mye melkeprodukter en periode... men kanskje jeg skal kjøpe noen bananer og se om ikke det kan ligge noe i kalium? Ser at b12, b6 og d-vitamin også forbindes med lemus/facikulasjoner. Jeg har alltid hatt helt grei b12 og er rimelig sikker på at d-vitaminnivået er akseptabelt, men gudene vet. Det går vel over etter hvert.
Ellers er status at jeg har energi som holder hele dagen, klarer meg greit med 6-8 timers søvn u/middagshvil og ikke fryser heller for tiden. Hender jeg klager litt over varme derimot. vi har nemlig hatt noen "sommerdager" her.

Jeg & kattene er husvarme. De er fremdeles mindre ute enn de var i gamlehuset, men det kommer seg det også. Det ser jeg på mengden lyng de drar inn... Det går også fint med meg & kjæresten. Det er så uvant med en sånn omtenksom mann som gir meg plass til å prøve vingene nå som de er sterkere. Det er veldig godt. (X-mannen viste sin omtanke i å ta over da jeg ikke orket, men var dessverre ikke i stand til å gi tilbake noe av kontrollen da jeg begynte å bli friskere igjen - og det ble en del av frustrasjonen oss imellom.)

Nå ser det ut som at jeg får samboer på prøve igjen fra høsten av - kjæresten flytter inn. Og det gleder jeg meg til. Han er dessuten en kjernereaktor varmemessig og er "meget fornøyd med å finne en kjæreste som han kan ligge tett inntil". Så han "fyrer" og jeg er en "heatsink". Dessverre vises det også på vekta at jeg ikke vantrives lenger. Den er opp igjen fra separasjonskiloene. Velvel. Hva man "kjører inn på rettstrekningene mister man i svingene" ... Det er også et problem at han er mer sloppy i matveien. Det kan ikke jeg tillate meg over tid. Men det er jo sånt man må finne ut av. Noe vil det alltid være å endre når man skal tilpasse to liv til hverandre.

Et kjedelig innlegg, altså, men kanskje det også kan ligge håp for andre her? Livet KAN bli veldig fint også med stoffskiftesykdom. Men jeg tror det ofte fordrer ganske mye egeninnsats, tålmodighet og stahet. Og kontinuerlig jobbing/tweaking. Samt at man alltids kan derailes ut i grøfta igjen, selv om man gjør alt "etter beste evne". Sånn er jo livet generelt også da.