Selvfølgelig hadde det vært det ideelle at leger behandlet BARNET slik at det fikk det beste utgangspunktet, og det er vel det alle foreldre vil også.
Et barn er jo alt fra nyfødt til man blir voksen, og som foreldre til nyfødte barn er foreldre flest svært villige til og stole på legen. Og forvente at foreldre til nyfødte barn skal ha nok kunnskap om stoffskiftet til at de
-klarer og representere babyen 100 %
eller
-stille kritiske spørsmål til legen
er nok ikke realistisk, uansett hvor bra det hadde vært for barnet.

Små barn blir svært ofte på en måte oversett, både hos legen og hos andre voksne. Husker hvor fælt vi slet da vår nesteldste var barn. Han fikk en skade under fødselen som rammet språksenteret, noe som førte til han var fem år gammel før han såvidt begynte og prate, og da ikke i nærheten av rent. Det tok år med øvelse og logopedtrening før han som 10-åring klarte og si alle bokstaver (men ikke alle kombinasjoner) I butikker så ekspeditøren over hodet på gutten og spurde MEG hvilken farge T-skjorte gutten ville ha. Jeg er født vanskelig, så jeg forlangte at de måtte spør gutten. Men hos legen, autoriteten som ofte virker en smule distre og brysk, var det verre. Leger har ikke tid til slikt vas.
Etter og tatt den kampen mange ganger opp gjennom årene så skjønner jeg at det er svært vanskelig for ferske foreldre med stoffskiftesykt barn og nå frem til legen.

Små barn stoler på at foreldre fikser alt og foreldre stoler på at legen vet best. Ingen ideell situasjon, men jeg er redd for at et press på foreldrene om og bli barnets egen lege og/eller advokat kan skremme foreldre vekk fra f.eks. forumet her. At de føler at de er skyld i at barna ikke får den optimale behandling, og det var derfor jeg reagerte.

I en ideell verden skulle det ikke vært behov for at foreldre måtte ta på seg rollen som representant/advokat/lege for barnet, der skulle legene ha gjort jobben sin og sett på alle symptomene og ikke bare de forbaskede blodprøvene.