Sitat Opprinnelig skrevet av Pingvinen Vis post
Selv om jeg på mange måter kan være enig i mye av det du skriver her, så må jeg likevel si at dette er et hardt innlegg. Hardt, fordi det legger et ansvar og en skyld på foreldrene som nesten ingen foreldre er rustet til og ta der og da. Det tar tid og bli trygg på en sykdom og enda lenger tid før man tør og ta ansvaret vekk fra legen og styre alt selv.

Når det gjelder f.eks. nyfødte barn, så forventer vi vel alle at legen undersøker babyen, men at foreldre kan fylle på med opplysninger. Det samme skjer når barna blir større; legene har alltid først undersøkt barnet for foreksempel vondt i halsen og så har de spurt om kroppstemperatur, apetitt, avføring, søvn, etc. Dette var også ting som jeg vet ble tatt opp hos legen der mine stoffskiftesyke søsken gikk. Foreldre gjør sitt beste for og forklare barnets symptomer, og jeg er kanskje naiv, men det tror jeg også foreldre til stoffskiftesyke unger gjør.

Da jeg ble stoffskiftesyk selv tok det lang tid før jeg innså at jeg måtte lære om stoffskiftet selv for og ha oversikt. Langt ifra alle som blir syke klarer og ta ansvar for egen helse selv, og når det gjelder barn er det på mange måter verre.

Da jeg nektet og gi mine fire ene vaksinen da de var barn ble jeg omtrent sett på som barnemishandler og helsesøster prøvde og gi vaksinen likevel. Når det gjelder stoffskiftet tror jeg ikke at det er lettere og være "vanskelige" foreldre; tvert imot. Når jeg huskker barndommen til brødrene mine og hvor fort medisinbehovet forandret seg, så vil min påstand være at det er mye vanskeligere og dosere barn enn voksne.

Jeg anser meg selv som en sterk kvinne, men helt ærlig vet jeg ikke om jeg hadde vært tøff nok til og ta opp kampen med legene om jeg hadde hatt mindreårige barn som ble stoffskiftesyke. I dag ville jeg nok gjort det, fordi jeg vet såpass mye om sykdommen, men før jeg ble syk selv; nei jeg tror ikke jeg sånn rett uten videre hadde våget.
Når foreldre får kronisk syke barn, uansett sykdom, så vender vi oss til legene. Vi stoler på dem og vet ikke at de ikke kan nok. Om vi så vender legen ryggen og velger og styre behandlingen selv, risikerer man og få problemer med f.eks. barnevernet.

Jeg forstår innlegget ditt som et rop om at foreldre må komme på banen og ikke stole på legen, og der er vi enige; jeg ønsker at alle mennesker skal lære om egen sykdom / sykdom til de som de tar seg av, men det blir likevel feil og laste foreldrene fordi de gjør som vi i generasjoner har lært; nemlig og stole på legen når det gjelder helse. Vi må heller fortsette og oppfordre dem til og lære mest mulig slik at de, når de føler seg trygge, kan være mer aktive i behandlingen av barna.
Jeg skjønner veldig godt hva du mener, Pingvinen. Og er nokså enig med deg. Grunnen til at jeg er enig, er at jeg ser at det for min egen del har tatt mangre, mange år før jeg har sett gjennom legene, og sett at de dekker seg bak en autoritet de har lært, og som slett ikke harmonerer med hva de kan. For de kan svært lite. Fortsatt er det umåtelig mye vi ikke vet om kroppen vår. Men det også mye vi vet. Og den kunnskapen tar de fleste leger ikke til seg. De fleste av oss lærer fra vi er små å ha en slags ærbødighet mot leger. Jeg vil påstå at legene er det det nye presteskapet for mange i dag. Vi har byttet ut troen på en gud med troen på den som kan skalte og valte med liv og død. Legen.

Jeg tror at for fortvilte foreldre som har sett det lille barnet sitt bli mer og mer apatisk, tykkere, giddalaus, uinteressert, uten konsentrasjon og energi, så er det å få napp hos legen "dette er så enkelt, om noen uker er hun like fin som før" osv en enorm lettelse. Og vi er jo oppdratt til å tro at hvert ord som kommer ut av legens munn er den rene og skære sannhet. Problemet er at legen har gått på kurs, lært at dette er så enkelt. Mange av oss vet at dette slett ikke er enkelt. Og virker ikke pillen, ja da er det somatoform lidelse, ADHD, bipolar lidelse, depresjon, angst, skoletretthet eller noe annet. At legen ikke har nok kunnskap, det er det i allefall ikke! For mange leger er det en helt fjern tanke å innse at de ikke er omnipotente.

Det er en modningsprosess å se at legen kun besitter en bitteliten mengde kunnskap. Og at det er et spørsmål om hvor kunnskapen kommer fra. Og om legen oppdaterer seg. Og fra hvilke kilder kunnskapen stammer fra.

Et godt eksempel på å være oppdatert er det med D-vitaminstatus.

NRK har i dag publisert en artikkel om D-vitaminmangel i befolkningen. Selv om overskriften indikerer at hver tredje nordmann har for lite D-vitamin, så er dette basert på mangelgrensen på 50 nmol/L som er utdatert. Bruker man 75 nmol/L som er mer fornuftig, har over halvparten av befolkningen for lite D-vitamin. Jeg har tidligere skrevet om de forskjellige anbefalingene for D-vitamin, se linken under. Etter min mening er det optimalt å ha blodverdier over 100 nmol/L.
Sier legen Jan-Øyvind Lorgen på FB. Hvor mange andre leger sier det samme? Ikke mange. De tror at vi får nok D-vitamin gjennomn sol på sommeren og kosten vår. For det lærte de på studiet sitt. Det tror de fullt og fast på. Og oppdaterer seg ikke. De har lært at Levaxin er nok. At da blir man frisk. Og at det kun er å følge med på blodprøvene. At kroppen ikke omdanner T4 til det det aktive T3, at det ikke når inn i cellene, og at det som skjer i cellene ikke avleses på blodprøvene er ikke på dagsordnen. Sannsynligvis har de aldri lært akkurat det. Og da eksisterer det ikke.