Traumer og kroniske sykdommer

[Vigdis]

Peter A. Levines bok "Waking the tiger" finnes på dansk http://www.borgen.dk/product.asp?product=621

VÆK TIGEREN præsenterer en ny indfaldsvinkel til forståelsen af traumer og giver et spændende syn på sammenhængen mellem følelser og erindring.

Peter Levine ser mennesket som naturvæsen, begavet med en instinktiv evne til at helbrede sig selv og med et intellektuelt sind, som kan udnytte denne iboende evne. Han rejser spørgsmålet om hvorfor dyr, der lever frit i naturen, til trods for at de jævnligt føler sig truet, sjældent bliver traumatiseret – og mener at svaret på menneskers traumer findes i en forståelse af de kræfter, som gør dyr uimodtagelige over for traumer.

Et traume opstår ofte af en tilsyneladende dagligdags hændelse. Vi oplever alle traumer, men der er stor forskel på, hvordan vi lever videre med oplevelsen. I VÆK TIGEREN normaliseres traumet og dets symptomer og den proces, som er nødvendig for at helbrede det. Levine giver et indblik i de subtile, men kraftfulde impulser, som styrer vores reaktioner på følelsesmæssigt overvældende hændelser, og han formidler ny forståelse af traumer, som kan bruges af alle, hvad enten det drejer sig om tandlægebesøg eller tab efter ulykker.

Bogen indeholder en række øvelser og brugbare forslag til arbejdet med egne traumer og til krisehjælp.

Peter Levine har forsket i og arbejdet med stress og traumer i 25 år, dels som konsulent for NASA, dels på hospitaler og smerteklinikker. Han besøger jævnligt Danmark, hvor han holder foredrag og kurser.

Jeg kan anbefale den som en start for dem som vil lære mer om traumer.

[Vigdis]

Vissa människor som upplever stora katastrofer utvecklar post-traumatiskt stressyndrom (PTSD). Andra utvecklar det av betydligt mindre trauman. Kroppen som minnesreservoar har en aktiv del i reparationsarbetet. Den bör därför vara i fokus för förståelsen av syndromets uppkomst och dess behandling. Det hävdar stress- och traumaforskaren Peter A Levine i en aktuell bok.
Han illustrerar sin tes med en berättelse om hur han använde kroppens läkande förmåga när han blev påkörd av en bil. Handlöst kastades han mot vindrutan. Lika handlöst ner mot gatans asfalt. Där sjönk han in i medvetslöshet. Med sin vältränade intro~spektion kunde han följa vad som hände vid medvetandets gräns när han mödosamt försökte orientera sig till person, plats och tid. Syftet var att binda samman de skilda momenten till en sammanhängande, gripbar berättelse, så att han åter skulle kunna förstå och kontrollera sin situation.

Nyfikna åskådare runt honom tedde sig som diffusa svarta korpar beredda att gå till attack. En urskiljbar hjälpare kommenderade: »Vrid inte på huvudet!« En kontraorder mot instinkten att vända blicken mot den som talar. En låsning. Peter fylldes av rädsla, dissocierade och backade åter in i medvetslöshet. En kvinna nalkades honom i stället med mild röst: »Jag är läkare, barnläkare. Kan jag vara till hjälp?« Med sina ögon, röst och händer tryggade hon honom. Skapade utrymme så att hans autopilot kunde starta sitt viktiga arbete.

Styrd av muskelminnen kunde han motoriskt, emotionellt och kognitivt återuppleva, förstå och integrera vad som hänt. Redan i ambulansen var huvuddelen av arbetet avklarat.

Boken integrerar vetenskapliga rön från vida kunskapsområden men har en klar klinisk inriktning. Den rymmer praktiska råd vid traumabehandling, såsom nödvändigheten av ett »empatiskt vittne« till kroppens egen läkande process, att acceptera »överlevnadskänslorna« skräck och vrede samt låta musklernas skälvningar och darrningar utan hinder få utöva sina läkande effekter.

Svensk hälso- och sjukvård är bra på tekniskt avancerad livräddning vid fysiska trauman. Dessa livsviktiga insatser måste utformas så att de i minsta möjliga utsträckning stör kroppens eget reparationsarbete. Att i efterhand reparera uppkomna skador är osäkrare, tyngre och mer kostsamt.

Om In an Unspoken Voice. How the body releases trauma and restores goodness , av Peter Levine http://www.lakartidningen.se/07engin...rticleId=17317

Att i efterhand reparera uppkomna skador är osäkrare, tyngre och mer kostsamt påstår artikkelforfatteren. Ja, og nei, tenker jeg. Ja, fordi så mye av terapien som tilbys er uhensiktsmessig, direkte dårlig på grunn av et svært lavt kunnskapsnivå hos terapeutene, den er feil adressert. Nei, fordi at når jeg leser Robert Scaer og Peter Levine, så øyner jeg et håp. Og jeg tror ikke at det trenger å bli så kostbart. Billigere enn å gå endeløse år i en trøstesløs analyse som var på mote blant litteraturstudentene da jeg studerte. Det gjelder å velge rett terapiform, med en terapeut som ser at det som kroppslig sett manifesterer seg som tics, fibromyalgi, muskelspenninger, migrene, smerter i nakke og rygg, en herpa H-P-A akse, angst, depresjoner, tilbaketrekking, dissosisering, kindling og jeg vet ikke hva, kan ha sitt utgangspunkt i traumer. Jeg tror det er mulig å gjøre noe med dem, og få et bedre liv.

Kommer du til en terapeut med bildet av Freud på skrivebordet, bør du stille og rolig trekke deg ut. Der vil du nok ikke få hjelp. Jeg har selv gått hos en slik. Og fått fortalt at det jeg slet med hadde ødipale årsaker, jeg led av penismisunnelse. Så langt på vidotta kan man havne når man ikke våger å snakke om ting ved dets rette navn, men istedet ender opp med spinnville teorier som har lite med levd liv å gjøre. I Scaers bok "The Body Bears The Burden" og Levine "Waking The Tiger" har jeg sett sammenhengene mellom det jeg har opplevd og logikken i hvordan dette manifesterer seg etterpå i kroppen.

Det gjør vondt å nærme seg sannheten. Noe har blitt vekket, et lite vilt dyr som lever inne i meg. Angsten som har ligget mye i dvale de siste fire årene har kommet frem. Marerittene florerer. Men den kunnskapen jeg tilegner meg nå ville jeg ikke vært foruten. Så det får heller gjøre litt vondt. Jeg vet at jeg dør ikke av angst.

Jeg vet også, i motsetning til siste psykiater jeg traff for noen år siden, at denne angsten er ikke en frittflytende angst uten årsak. Hans løsning var kognitiv terapi. Kognitoiv terapi er som å sette plaster på en verkebyll. Det hjelper ikke særlig mye. det kan berede grunnen for videre bearbeiding. Når du har opplevd traumer kan du ikke leve under mottoet "Leve her og nå". Du blir nødt til å forholde deg til fortiden. Jeg hørte med sjokk en psykiater uttale på radioen i forbindelse med to-årsmarkeringen av 22.07 at traumer med svakere med årene. Det hørtes nesten ut som et lite arr som bleknet og forsvant. Slik er det ikke. Og når en fagperson, som burde ha lest og oppdatert seg sier dette, da synker mitt allerede svake tillitsforhold til denne fagkretsen. Det er kanskje ikke rart at nye tanker må komme fra andre grener av medisinen, Scaer er nevrolog.

Jeg ser at Alice Miller og Robert Scaer spiller på samme parti: du får ikke nødvendigvis en mengde sykdommer kastet på deg uten grunn. Grunnen kan være ett eller flere traumer. Jeg skal senere skrive mer om hva som skjer i kroppen under en traumeopplevelse, hvordan sterke krefter settes i sving i kroppen, og at dersom traumet ikke blir forløst, så er det en stor kraft som blir liggende i kroppen og vandre. Deretter gir denne energien seg utslag i alt det vi kjenner så godt, smerter og sykdom.

[Vigdis]

Så har den kommet: Forskningen som ser sammenhengen mellom barnemishandling og vold med en skjoldkjertel som ikke fungerer så godt http://www.webmd.com/news/20130802/c...lems-for-women

Researchers analyzed data from about 13,000 Canadian adults. More than 1,000 of the women reported being physically abused before they turned 18 and about 900 said they had been diagnosed with a thyroid disorder.

Long-term effects of childhood physical abuse on the thyroid "may be due to the way early traumas change the way an individual reacts to stress throughout life," study co-author Loriena Yancura, an associate professor in the family and consumer sciences department at the University of Hawaii, said in the news release.

"One important avenue for future research is to investigate potential dysfunctions in the production of the 'fight-or-flight' hormone, cortisol, among survivors of abuse," she added.

Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma ligger her, men du får kun abstract, ellers må du betale http://www.tandfonline.com/doi/abs/1...8#.Uf_s_WROpah

[Nielsigne]

Interessant. Men jeg vil nu tro, der er mange sygdomme /dårligdomme, som kan kickstartes af mishandling - astma har også ofte været nævnt som noget følelsesmæssigt betinget eller igangsat.
Så er det med at holde tungen lige i munden og ikke se (barne)mishandling overalt ... der er også mange andre ting, der kan gå galt i livet

Nielsigne

[Vigdis]

En veldig fin artikkel av Peter Levine http://www.open-source-cranio.com/re...aumaLevine.pdf som blant annet handler om Una-bomberen

"When autopsied after death, Vietnam veterans with long standing PTSD showed “shrinkage” in the hippoccampus (a region of the brain involved in emotion and learning). This phenomenon was corroborated by laboratory research that detected similar brain damage in animals that had been subjected to protracted stress. These “broken brain” studies infer that the symptoms of PTSD (including memory lapses, anxiety, depression, and inability to manage emotion and violent behaviour), are due to an irreversible and incurable brain disease.

My first-hand experience with over a thousand traumatized people has convinced me that the aforementioned “brain damage” and other biochemical or molecular changes are secondary effects-that PTSD is not only preventable, but in many cases reversible. There is no way of knowing the condition of my clients brains prior to treatment, but the fact is that many people experience symptoms of PTSD within forty-eight hours of a traumatic event-much too soon for brain damage to occur. In addition, many of my clients, some of whom have been plagued for decades by persistent signs of PTSD, become symptom free in a relatively short period of time."

"In summary, pathology-oriented trauma research may be (mis)leading people to believe that PTSD is incurable. At the same time, it has afforded ‘legitimacy’ to the very real suffering of people with PTSD. Rather than being told “It’s all in your (figurative) head”, a few of us may be comforted being told that “It’s all in your (literal) head.” In addition, the research raises important social questions: how do we as individuals, as a people, as a nation, and as a global community, plan to care about our traumatic experiences?"

"The area of medicine specializing in PTSD is a branch of “Biological Psychiatry.” An integral part of its standard treatment approach to the problem of excess of neurotransmitters and biochemicals like cortisol is pharmacological rather than biological. Currently, the search is on to find drugs that suppress the production of stress hormones. While such substances will afford beneficial relief of symptoms, unless the mobilized survival responses are addressed as well, the principal agent of PTSD will remain unchanged. Although medications are valuable tools, one drawback with symptom inhibitors is they often suppress vital biological functions."

"I believe it is possible to restore balance and prevent brain damage by learning how to discharge the residual energy mobilized in response to a life-threatening situation. This organismic discharge, when complete, informs the brain that it is time to reduce the levels of stress hormones-that the threat is no longer present. When this message to normalize is not given, the brain continues to release high levels of cortisol. If the situation persists, it could lead to brain damage. The central question is: what prevents people from returning to normal functioning after a perceived threat no longer exists?"

Mange av oss, meg inkludert, sliter med stresshormoner som har løpt løpsk. I mitt tilfelle ligger jeg og kaver i nedre del av referanseområdet med kortisol etter alt for mange traumatisk opplevleser gjennom livet. Hva kom først av høna og egget? For min del tror jeg traumene kom først, deretter løp hormonsystemet amok. Det er så mange symptomer på traumer som samsvarer med symptomer på lavt stoffskifte og lavt kortisol, lavt aldosteron, lavt DHEA etc. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. For mange kan traumet de har opplevd være så skjult at de ikke engang vet at de har et traume som gjør at de sliter litt mer enn andre, det er så dypt gjemt i den non-verbale delen av hjernen.

Peter Levines "In an unspoken voice" finnes på dansk. Den heter "Den tavse stemme", jeg leser den nå, den er veldig fin. Jeg vil anbefale å begynne med "Væk tigeren" hvis du vil lese Levine. Begge bøker finnes på biblioteket. Om ikke det lokale biblioteket har dem, kan biblioteket hjelpe deg med å låne dem fra et annet bibliotek uten at det koster deg noe. Søk på Peter Levine på youtube, det finnes flere videoer der med intervjuer med ham.

Robert Scaer har skrevet en annen bok som heter "Trauma spectrum". Den har et mye enklere språk enn "The body bears the burden", den er også mulig å få låne via biblioteket

[Vigdis]

”Gjentatte traumer i en voksens liv tærer på strukturen til den personlighet som allerede er formet, mens gjentatte traumer i barndommen former og deformerer personligheten. Barnet som er fanget i et miljø av misbruk møter den formidable oppgaven i å tilpasse seg. Barnet må finne en måte å opprettholde en følelse av tillit for personer som ikke er til å stole på, finne en følelse av trygghet i en situasjon som er utrygg, kontroll i en situasjon som er fullstendig uforutsigbar, styrke i en situasjon av hjelpeløshet. Uten mulighet til å ta vare på eller beskytte seg selv, må barnet kompensere for manglende voksen beskyttelse og omsorg med de eneste egenskapene som barnet disponerer – et umodent system av psykologisk forsvar.”Trauma and recovery” Judith Herman

[Vigdis]

"Barndommens krig: I løpet av de ti årene Vietnamkrigen varte, tjenestegjorde over 3 millioner unge menn og kvinner i Vietnam. Av disse 3.14 million unge voksne, var det over 1 million som utviklet PTSD på et eller annet tidspunkt de neste 20 årene. Som svar har USA etablert National Centers for PTSD; med tusenvis av spesialiserte kliniske tjenester, forskningsprogrammer og pedagogiske tiltak som fokuserer på krigsrelatert PTSD. Milliarder av dollar har blitt avsatt til å behandle og forstå krigsrelaterte traumer.

I kontrast til dette etterkrigsscenarioet er det i USA fem millioner barn utsatt for overgrep vold og andre traumatiske hendelser hvert år. I motsetning til veteraner fra Vietnam, kommer de fleste av disse barna seg ikke roter ut av krigssonen etter et år. Millioner av barna lever år etter år i vold og terror i hjemmet eller i samfunnet, vold som fysiske og seksuelle overgrep. De er kronisk eksponert for gjennomgripende traumer i den alderen når de er mest utsatt. I løpet av de ti årene etter Vietnam-krigen, ble mer enn 50 millioner barn utsatt for traumatiske hendelser. Hvis bare tretti prosent, et konservativt anslag, av disse barna utviklet PTSD, så har tretti millioner barn utviklet alvorlige og kroniske nevropsykiatriske problemer under denne tiårsperioden. På tross av den gjennomgripende og ødeleggende natur traumer i barndommen har, har samfunnet vårt kun viet lite ressurser til forskning, kliniske eller pedagogiske programmer for traumatiserte eller mishandlede barn." http://www.mentalhealthconnection.or...-of-trauma.pdf

Det er Bruce D. Perry, MD, Ph.D som skriver dette. Det ligger mange fine artikler av ham på nettet

I likhet med Alice Miller, viser han hvor lite fokus det er på den terror og vold som ofte foregår innenfor hjemmets fire vegger.