Jeg har lenge gått å tenkt på hvordan man bør formulere skriftlig at en lege ikke får utskrive, eller enda verre - ikke vil utskrive - et medikament som har vært brukt i 100 år, til en pasient som vil prøve det.
Eller enda verre : til en som etter eget utsagn i forsøk, gangner dennes situasjon best.
Når den samme lege fint nok og villig vekk skriver ut kilovis med Rohypnol og annen vanedannende medisin med stort misbrukspotensiale.

Og hva med å smelle den derre mitt i trynet på legen ?
Vel, jeg ville jo ikke tilråde noe slikt. Det tråkker lenger opp enn på tærne. Det er FOR sant på ern måte, og hvis man senere vil være mer enn på hilsefot.........
Man skal samarbeide med legen sin, være snill me'n.

Men det skal vel være gjensidig ?
Er legen din advokat ? Vil denne villig tre in i rollen som fandens advokat hvis DU hadde behov for det ?
Eller er situasjonen blitt slik at vi må ha med advokaten inn til legen for at vi skal få vår soleklare rett og ikke bli forsøkt nektet denne fordi vi ikke er klar over våre rettigheter ?

Nå spør jeg vel litt for mye - igjen.......