helgemann

[Nielsigne]

Heisan!

Jeg er litt forundret. Det finnes nesten ingen tråder, om rengjøring i huset eller leiligheta. Ingen nevner det. Er det fordi at de fleste skjemmes over det å ikke klare dette selv? Ja, dere må jo slite med det, eller...?? Synes det er litt rart, alle skriver om hvor syke de er, men ingen tør å skrive at dette med rengjøring går til en viss plass. For det gjør det jo, når man er syk?

Jeg personlig har store problemer med det! Ikke nok med at jeg er mann, men i tillegg syk. Da blir det et kjempe problem.

Er det noe mulighet for å få hjelp av det offentlig til dette? Eller finnes det ikke en slik ordning? Familien min har jo nok med seg selv og sine problema. Den psykiatriske hjemmetjenesten har ikke kapasitet til dette. Hvis jeg skal engasjere et rengjøringsbyrå, hvor mye vil det koste? Synes dere er heldige, som har en partner, som kanskje kan hjelpe til. Kanskje er jeg bare lat, og som de på NAV mener "...bedagelig anlagt..."?

Hadde det vært mulig å bruke høyttrykkspyleren, hadde jeg gjort det.

Jeg regner med at det ikke er mange som kommer til å svare på denne tråden, siden dette er et tabulagt tema/emne.

He he, jo, det er nok bedst at holde sig til det med diagnosen ...

Men alligevel et godt indspark af helgemann - lige hvad jeg trængte til. Vidste ikke, emnet lå her ... Men den model med PC'en må da afgjort prøves

[Hansen]

Dere forstår jo ingenting
Når vi skal ordne opp, så er det med kjedesag, skjærebrenner eller høytrykks-spyler.
Mindre enn det kan ikke gjøre det
Og - det skal gjøres en gang for alle, iallfall til vi har glemt når det var vi gjorde det sist !
(det er forholdsvis fort etterhvert da.....)

Lykke til da, Helgemann.
(tør ikke skrive mer her jeg da)

[Nielsigne]

[Jeanette Ws.]

Ikke et ukjent fenomen i mitt hjem heller det du beskriver der Helgemann.

Her har absolutt hybelkaninene gjort sitt inntog, og jeg virrer rundt og passer på at de ikke formerer seg, med varierende hell. Oppdrettsnæring er slitsomme greier.


Mvh Jeanette

[Delisa]

Du har min fulle sympati, som stoffskiftesjuk og som mann
Strevar med det same sjølv. Men har brukt mykje energi og tankeverksemd på å klare å godta at halvruskete standard er bra nok.

Men... nå skal vi straks flytte. Kjem til å suge krefter den pakkinga. Eg gret nokre tårer når mannen foreslo at vi såklart kunne ta nedvaskinga sjølv. Hans argument var at eg hadde heldt det så vanvittig fint her at at når tinga kom ut ville det blir vel så bra som med eit dyrt byrå til å ta vasken. Vi har altså ulik standard. Bra er det, så trives han i rotet og bryr seg ikkje om at eg ikkje lenger orkar så mykje.

Men det blir betalt nedvasking Må dei få kreftene eg har til nedpakking, flytting og oppakking i ny-huset.

[helgemann]

Oi, egen tråd og greier...

Skjønte ingenting hvor innlegget mitt ble av, trudde først at innlegget var slettet, men fant den via søk. *phu* (Admin du må si i fra når du gjør sånt, så jeg slipper å bli redd her!! )

Synes dagens nemi 21. april passet godt til dene tråden:

http://www.dagbladet.no/tegneserie/nemi/

Utrolig rørende å se alle svarene som er kommet! til dere alle!

[Trude]

Det værste med rengjøring og husarbeid er jo alt det aldri tar slutt. Selv bruker jeg flere dager på å tenke at jeg ikke orker å vaske, og så bruker jeg to dager eller mer på å forberede meg selv på at nå skal jeg vaske;-)

Før hadde jeg støv på hjernen, nå har jeg brainfog, hehe, det vil si at standarden her hjemme er ekstremt redusert. Jeg forøker å fortsatt ta helgevasken, og jeg gjør alt jeg kan for å bli ferdig på en dag for da kan jeg slappe av og nyte at det er rent (i en halv dag). Det som er er at jeg blir i et forferdelig humør dersom det ikke er ryddig og rent rundt meg.
Skulle ønske at jeg hadde vaskehjelp og her i Egypt kan jeg i og forseg få det men så er jeg såpass vanskelig at jeg ville sikkert brukt all enerien på å forklare hvordan jeg ville ha det. Standarden her er ikke akkurat som i Norge.

Men etter sommeren skal jeg prøve å få kommet meg på arabiskkurs og da må jeg nok ansette ei som kan komme å gjøre det groveste arbeidet i hvertfall. Bare tanken på å skulle ut blandt mennesker, og konsentrere seg om fag og pugge er nok til å ta motet fra meg. Men når jeg engang har denne muligheten er jeg jo nødt til å bruke den.

[Moxa]

Hos meg ser det ut som et sant mareritt hele tiden. Jeg er syk og har i bunn og grunn ikke spesielt støv på hjernen heller. Men mannen min og barna mine er friske.. MEN... de bare roter og rydder ALDRI opp etter seg.. Så her legges 90% av lasten på meg. Nå er vi midt i huskjøp og jeg har sagt at jeg SKAL HA vaskehjelp når vi kommer i ordning der. Jeg har skrevet om dette i bloggen min her inne tidligere

Men til gjengjeld lager mannen min mat da, og er enormt flink til å ta seg av barna mens jeg sover.

Rydding og vasking blir gjort i en fei på gode dager. Og da gjelder det for meg å ikke stoppe. For så fort jeg setter meg ned sovner jeg og blir helt gåen. Så derfor holder jeg på til leggetid samme hva, når jeg først starter. Da kan jeg være pumpa med god samvittighet etterpå..

[Atina]

Kjære alle sammen!

Godt å høre at det er mange som føler akkurat sånn som meg - rengjøringen utsettes og utsettes til det liksom "må" gjøres....! Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg kort og godt ikke orker. Jobber full tid, og har bare ikke overskudd på hverdagene. Og i helgene må man jo slappe av for å være klar til en ny arbeidsuke....

Nå er vi bare to voksne personer her i huset, ingen barn - og vi er begge "ryddige" av oss, så det er ikke mye rot. Men støv - huffameg, vil ikke tenke på det en gang. Nå har jeg heldigvis en forståelsesfull mann som hjelper mye til, men jeg vil jo liksom prøve å gjøre litt selv også. Hjelper nemlig litt på selvfølelsen...

Og da "psyker jeg meg opp" i flere dager, før jeg kommer igang. Og bare så det er sagt - det blir bare en ting om gangen. Vasker jeg f.eks. badet en dag så må det gå mange dager før jeg kan gjøre noe annet, f.eks. tørke støv (fysj så fort støvet vises når denne vårsola skinner inn vinduene ).

Har jo visst innerst inne at jeg ikke er lat, men selvfølelsen er ikke så veldig god på akkurat det punktet. I tillegg har jeg en mor med ganske dårlig helse, så det er ofte jeg er hos henne og "hjelper til" - og da blir ihvertfall ingenting gjort hos meg selv..... Regner med at det blir mindre av det nå når jeg har fått diagnose på lavt stoffskifte - tidligere hadde jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke hjalp henne fordi jeg selv jo "var frisk og rask" (selv om jeg ikke følte meg sånn), men det blir det mindre av nå. Og det har hun jo full forståelse for, tror nesten hun fikk dårlig samvittighet overfor meg - men hun kunnen jo ikke ane hvordan det egentlig stod til med meg når jeg ikke sa noe til henne - og faktisk heller ikke visste det selv...

Uansett - hvis man må prioritere mener jeg at samvær med familie kommer før husarbeid! Så får man ta det man klarer når man orker, og ikke være redd for å be om hjelp (selv om jeg vet at det siste kan være litt vanskelig).

Kjempeflott at noen tok opp dette litt "ømtålelige" emnet, og at administrator dermed laget et nytt underforum om temaet.

[helgemann]

Så han n'Finn ikke tør å skrive mer? Nå? *hmm*

Jepp, dobbel byrde å være mann, ja!

Ikke nok med at jeg har stoffskifte og urinsyregikt. Jaggu, har jeg også fått UVI som kommer og går, pluss betennelse i prostata; og ei nyre legene ikke vet hva som er i den...

Så da blir husvasken så-som-så med. Hadde mattilsynet vært her, hadde de stengt kåken med øyeblikkelig virkning, og satt meg og katta på gata!

Jeg er jo også den som må hente masse energi og styrke, før jeg klarer å få fingeren ut, å gjøre noe. Er glad for at jeg kjøpte meg benke oppvaskemaskin, for ei tid tilbake. Ellers hadde det nok gått på papir krus og papp talerkener...

Dere som har partnere, familie og venner som forstår dere, er heldige. I min familie er det forventet at mann skal være mann, og samtidig kunne være svak og ydmyk. Og når de ser rotet mitt, kommer det mange sukk og stønn, om at dette burde jeg jo klare! Og når de i tillegg sammeligner meg med min mors søster, som ikke orker å gjøre noe, og sitter i sin stol, og strikker og syr; da blir jeg skuffet og lei meg. Jeg har vært nødt til å be om hjelp i fra kontakt personen jeg har, hos psykiatriske hjemmetjenesten her. Det er synd det, fordi jeg skulle ønske at jeg kunne brukt familien min, til å få hjelpe og styrke hos. Jeg føler at min mor sliter med å forstå meg, og mine problemer. Og da blir det ekstra slitsomt. Jeg føler at det er unødvendig å søke hjelp hos det offentlig, når familien egentlig skulle ha hjulpet meg... Min søster bor ikke her på plassen, og uansett, så er det lite hjelp å få hos henne. Føler jeg. Hun sitter på sine høye hest, og leker fin og elegant, og driter i resten. Føler jeg.

Så da sitter jeg her, på min lille klode, med et skittent og rotete hjem, og er frustrert og lei...

Oi, ble vist litt mer enn vask og skitt her...