helgemann

[knokkel]

Hei Helgemann!

Den 21. Desember er det mørkeste døgnet på vår del av kloden. Det var da du skrev innlegget ditt. Det føles lenge siden sommeren, og det er lenge til våren. Sånn føler iallefall jeg det...

Jeg lurer på Helgemann, har du sånne tanker om sommeren også?

Ikke undervurder mørketiden! Tanker som får oss til å gråte om vinteren, blåser vi i om sommeren. Enig? Når fuglene synger og solen skinner, tenker vi annerledes.

Du skriver at du bor alene i en liten leilighet. Har du hørt om "brakkesyke" eller "cabin fever"? Jeg vet ikke hvordan du har det sosialt, men jeg blir lettere sinnsyk på denne tiden av året, når jeg er mye alene i huset. Det er mørkt ute, lite å finne på. Når jeg ikke jobber, får jeg heller ikke det sosiale "stimuli" av ting som skjer på arbeidsplassen. Julebord og lignende.... Det er tungt. Spesielt når jeg ser "de andre" som haster i vei fra den ene "sammenkomsten" til den andre. Og er så glade .....

Det som jeg har merket hjelper meg litt, er faktisk solarium. Jeg ligger ikke mer enn 7 minutter en eller to ganger i uka, men i de minuttene forsøker jeg å forestille meg fuglesang og sandstrender. Jeg blir oppløftet til sinns av det, tuller ikke! Ny energi.... Og så lite sol får du ikke hudkreft av!

Men hvis det kunne være lysmangel du lider av, så hjelper ikke solarium. Det er en helt annen lysfrekvens, eller hva det heter. Det finnes spesielle lamper å kjøpe for å forebygge mørketids-depresjoner. Men dette Helgemann, vet du sikkert alt om, du som bor der nord.

Jeg er glad for at du skrev dette innlegget, for jeg vet at du ikke er alene om å ha det slik. Men husk: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket!

Ønsker deg alt godt, og la oss få høre fra deg!

[helgemann]

Er her jeg... Har ikke hatt tid å svare. Måtte til en annen kommune i går, enn den jeg bor i, for å kjøpe skjorte og slips. Siden det ikke finnes klesbutikker for menn her på stedet. Og det tar jo en halv dag bare det. Skal en liten tur på jobb i dag, for å se om de jobber. Tirsdag hadde jeg enda ettervirkninger etter krangelen med mor og søster som var på mandag. Var på en slags juletilstelning på tirsdag i forbindelse med jobben. Var jo kjempe koselig det!

Dere kommer med mange tanker, og innspill. Litt overrasket egentlig. Regnet med at ingen gidder å lese om mørke og tunge ting, man blir jo deprimert av bare å lese oversskriften. Det er mange ord og tanker, som jeg må ta innover meg. Mange kloke, trøstende og fornuftige ord. Takk til dere for det!

Var i går på legekontoret for å vite resultatene fra blodprøven jeg tok i begynnelsen av des. Men trur du ikke at hun som hadde tatt den, ikke hadde fått med seg, at jeg også skulle ha prøve av stoffskifte og d-vitamin nivået!!! Hun hadde bare tatt prøve av urinsyre nivået.... Svarte og!! Så i dag måtte jeg ta en ny prøve. Og det etter at jeg hadde økt dosen på levaxin. Så nå får jeg jo ikke vite hvor på skalaen jeg lå på, før jeg økte. Og når jeg skulle ta prøve i dag, følte jeg at jeg engentlig skulle ha bestilt legetime, og fått han til å rekvirere blodprøve takning, og ikke bare kommet "busende" innom for å kreve å få tatt prøver... D R I T T ! ! !

Jeg er nok kraftig underdosert. Men å øke dosen selv, sånn helt uten videre, tør jeg ikke. Fordi legene her på stedet, skiftes ut, like fort som man skifte t-skjorte. I løpet av 10 år jeg har bodd her, så har jeg vel hatt sånn ca 6-7 leger. Og det skaper jo ingen tillit eller trygghet for meg eller andre. Og hver lege har jo sine meninger. Og jeg tar ikke sjansen på å ryke uklar med fastlegen, for da kan det jo hende jeg kun må klare meg med turnuslegen. Noe som ikke går. Så da er det nok best å lide i stillhet, og holde kjeft.

Jeg ser jo nå problemet med å bo en liten plass. Med under 3000 innbyggere. Det gjør jo noe med meg. Kanskje jeg skal flytte på meg. Men er jo redd for at det kanskje bare en flukt tanke. Men jeg vet jo at jeg vokser og gror i en by. Men det er jo lett å bli ensom også der.

Jeg får ikke tid til å svare alle. Men takker dypt for deres tanker og innspill! Dere har tent et lite lys i min ellers så mørke hule. Er rørt over deres respons og innspill! Det varmer! Jeg synes denne passet godt til denne tråden:

Klem/kram fra meg/mig

[Trude]

Hei Helgemann

De tankene om at det ville vært bedre å avslutte livet er jeg også veldig godt kjent med men samtidig er ikke det en mulighet, faktisk syntes jeg det er en feig og egoistisk ting å ta sitt eget liv og det er vel det som også har stoppet meg fra å gjøre det selv.

Jeg bor som du sikkert har fått med deg i Egypt og har jo også da masse sol, lye og varme uten at dette hjalp meg da jeg kom tilbake hit etter å ha vært et par mnd i Norge i sommer. Jeg var skikkelig langt nede og mente selv at det ville vært bedre om jeg ikke lenger eksisterte, at barna mine og mannen min ville hatt det så mye bedre uten meg ettersom jeg selv oppførte og følte meg som et monster, jeg var ingen hyggelig person å leve sammen med og alt gikk utover dem.

Min mann var heller ikke veldig forståelsesfull og skjønte ikke hvordan jeg hadde det, han mente jeg overdrev. Vel, en kveld tok jeg motet til meg og fortalte han rett ut alle mine sorte tanker og at jeg mente alle ville ha det bedre dersom jeg ikke lenger eksisterte, kan si det gikk opp et lys for han. I tillegg til dette ble det jo oppdaget at jeg har knutestruma og at noen av "knutene" var store for min alder og da måtte jeg ta en biopsi. Min mann ble ganske så skremt av dette og det fikk han til å tenke skikkelig på hvordan jeg har det. Da jeg kom tilbake til Egypt så fikk jeg også en betennelse i kroppen og lå rett ut, dette fordi jeg hadde presset meg selv til å gjøre mer enn jeg egentlig orket, da så han resulatet av dette. Han ble også med til en lege jeg nå har her og fikk høre at jeg faktisk hadde blitt feilbehandlet av min lege i Norge i over seks år.

Bottomline, når du er undermedisinert (slik jeg mistenker at du er, eller jeg er ganske så sikker) så vil du også føle det du gjør. Jeg har gått i 2.5 år og fulgt legens råd (legen i Norge) og bar tatt litt medisin. Nå doserer jeg meg selv og er fortsatt i prosessen, resultatet er mange flere fine dager, mer energi lysere til sinns og jeg fungerer ganske så bra, fortsatt dårlige dager og det er et stykke igjen men jeg tenker å fortsette med å øke dosen min uavhengig hva noen lege måtte mene. Jeg har ikke tid til å vente på at de skal forstå at jeg må ha mer medisi for å fungere, jeg har tatt ansvaret selv.

Dette ble kjempelangt men poenget er vel at du ikke er alene om dette og det eneste som virker er å finne rett dose medisin. Kan du ikke snakke med dine nærmeste så skriv dem et brev med det du tenker, kanskje det kan hjelpe dem å forstå og det blir lettere for deg å være saklig fordi du slipper konfrontasjonene som jeg antar er veldig tunge og slitsomme.

[helgemann]

...og beklager tregt svar....

Har nå oppgjustert dosen til 150 µg (to stk 75 µg). Men merker ingen forskjell.... Og ikke har jeg de klassiske symptomene på overdosert, slik jeg hadde det med da jeg begynte på 75 µg. Og fremdeles er jeg deprimert, og ned i mellom... Kan det være årstiden? Synes liksom hele dette året har vært skakk kjørt. Det har liksom vært gråt-og-tennersgnissel hele dette året. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe ut av ting lengre. Det går sin skeive og vante gang, liksom. Skal få prøvesvarene neste år, når jeg har time hos legen min.

Hei Helgemann

De tankene om at det ville vært bedre å avslutte livet er jeg også veldig godt kjent med men samtidig er ikke det en mulighet, faktisk syntes jeg det er en feig og egoistisk ting å ta sitt eget liv og det er vel det som også har stoppet meg fra å gjøre det selv.

Jeg bor som du sikkert har fått med deg i Egypt og har jo også da masse sol, lye og varme uten at dette hjalp meg da jeg kom tilbake hit etter å ha vært et par mnd i Norge i sommer. Jeg var skikkelig langt nede og mente selv at det ville vært bedre om jeg ikke lenger eksisterte, at barna mine og mannen min ville hatt det så mye bedre uten meg ettersom jeg selv oppførte og følte meg som et monster, jeg var ingen hyggelig person å leve sammen med og alt gikk utover dem.

Min mann var heller ikke veldig forståelsesfull og skjønte ikke hvordan jeg hadde det, han mente jeg overdrev. Vel, en kveld tok jeg motet til meg og fortalte han rett ut alle mine sorte tanker og at jeg mente alle ville ha det bedre dersom jeg ikke lenger eksisterte, kan si det gikk opp et lys for han. I tillegg til dette ble det jo oppdaget at jeg har knutestruma og at noen av "knutene" var store for min alder og da måtte jeg ta en biopsi. Min mann ble ganske så skremt av dette og det fikk han til å tenke skikkelig på hvordan jeg har det. Da jeg kom tilbake til Egypt så fikk jeg også en betennelse i kroppen og lå rett ut, dette fordi jeg hadde presset meg selv til å gjøre mer enn jeg egentlig orket, da så han resulatet av dette. Han ble også med til en lege jeg nå har her og fikk høre at jeg faktisk hadde blitt feilbehandlet av min lege i Norge i over seks år.

Bottomline, når du er undermedisinert (slik jeg mistenker at du er, eller jeg er ganske så sikker) så vil du også føle det du gjør. Jeg har gått i 2.5 år og fulgt legens råd (legen i Norge) og bar tatt litt medisin. Nå doserer jeg meg selv og er fortsatt i prosessen, resultatet er mange flere fine dager, mer energi lysere til sinns og jeg fungerer ganske så bra, fortsatt dårlige dager og det er et stykke igjen men jeg tenker å fortsette med å øke dosen min uavhengig hva noen lege måtte mene. Jeg har ikke tid til å vente på at de skal forstå at jeg må ha mer medisi for å fungere, jeg har tatt ansvaret selv.

Dette ble kjempelangt men poenget er vel at du ikke er alene om dette og det eneste som virker er å finne rett dose medisin. Kan du ikke snakke med dine nærmeste så skriv dem et brev med det du tenker, kanskje det kan hjelpe dem å forstå og det blir lettere for deg å være saklig fordi du slipper konfrontasjonene som jeg antar er veldig tunge og slitsomme.

Takker for at du delte dine tanker med meg!
Fint å høre at det ordnet seg til slutt for deg!
Å skrive brev til min mor og søster, blir ikke aktuelt. Min søster har allerede sagt at jeg er alt for opphengt i stoffskiftesykdommen min. Jeg prøvde å forklare henne, at årsaken til mine psykiske problemer, var ikke bare omstendighetene rundt meg, men også at stoffskiftet også var en del av problematikken. Men da blåste hun bare, og sa at det var bare "bullshit", og at jeg måtte stå fram og innrømme at jeg hadde hatt psykiske problemer.

Så, jeg holder kjeft, sier ingenting om mitt liv og mine problemer. Forteller kun det som er nødvendig å si. Jeg orker ikke diskutere noe som helst med familien min, som omhandler sykdom. Som nevnt, så bagatiliserer de jo bare min helse og sykdom. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal si til de. For enten er det galt det jeg sier, eller så klager jeg, osv.

Og, som jeg har funnet ut; jeg skulle absolutt kunne beholdt katten min, for nå ser jeg hvor alene og ensom jeg egentlig er. Veldig ensom, ingen å prate med, ingen å søke trøst hos.
Men jeg får håpe at det nye året, bringer gull og gode dager, enn dette "r æ v a" året har gitt meg...

[Sonja Midtlien]

Og, som jeg har funnet ut; jeg skulle absolutt kunne beholdt katten min, for nå ser jeg hvor alene og ensom jeg egentlig er. Veldig ensom, ingen å prate med, ingen å søke trøst hos.
Men jeg får håpe at det nye året, bringer gull og gode dager, enn dette "r æ v a" året har gitt meg...

Men er det noe i veien for at du kan skaffe deg en ny katt, da? Det trenger jo ikke å være noen flott rasekatt som koster tusenvis av kroner. Det finnes også mange, mange katter som trenger et hjem! Ta et besøk på nærmeste omplasseringssenter, så ser du det.

Og kan du ikke ha katt hos deg selv, så går det an å være en frivillig hjelper på et slikt omplasseringssted også. Slike steder trenger de gjerne folk som kan komme og kose og stelle med kattene for å sosialisere dem.
Kan du ikke selv ha katt og er det langt til nærmeste omplasseringssted, kan de fleste slike steder tilby såkalt fjernadopsjon. Dvs. at du gir en liten slant månedlig eller årlig, og får "din" katt som du kan gi penger til, besøke også om du vil, så lenge den bor på senteret.

Det er mange som omplasserer katter privat også, så sjekk ut katteforumet på Dyrenett.no eller Finn.no.

Tenk om to ensomme sjeler kunne finne hverandre? En tobeint og en firbeint?

Her fant jeg en avdeling av Dyrebeskyttelsen i Tromsø, de har visst også omplassering av katter.

[Vigdis]

Har nå oppgjustert dosen til 150 µg (to stk 75 µg). Men merker ingen forskjell.... Og ikke har jeg de klassiske symptomene på overdosert, slik jeg hadde det med da jeg begynte på 75 µg. Og fremdeles er jeg deprimert, og ned i mellom... Kan det være årstiden? Synes liksom hele dette året har vært skakk kjørt. Det har liksom vært gråt-og-tennersgnissel hele dette året. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe ut av ting lengre. Det går sin skeive og vante gang, liksom. Skal få prøvesvarene neste år, når jeg har time hos legen min.

Det tar tid før levaxinen virker. Vær litt tålmodig etter at du har dosert deg oppover. men psykiske symptomer ville jeg spurt legen om liothyronin. det kan være at du konverterer T4 til T3 litt dårlig. Jeg hadde det slik. og fikk en mye bedre psyke etter tillegg med T3 (jeg bruker thyroid).

Hvor mye veier du? Kanskje trenger du mer enn 150 mg? Noen tar også opp medisiner dårlig, og trenger mer for å få full effekt. Ikke alle leger kan dette. Les deg opp, ha gjerne med litteratur som understøtter argumenetene dine når du drar til legen.

Lykke til, godt nytt år, det er ikke sikkert at det blir verre nå, vet du

[helgemann]

Det tar tid før levaxinen virker. Vær litt tålmodig etter at du har dosert deg oppover. men psykiske symptomer ville jeg spurt legen om liothyronin. det kan være at du konverterer T4 til T3 litt dårlig. Jeg hadde det slik. og fikk en mye bedre psyke etter tillegg med T3 (jeg bruker thyroid).

Hvor mye veier du? Kanskje trenger du mer enn 150 mg? Noen tar også opp medisiner dårlig, og trenger mer for å få full effekt. Ikke alle leger kan dette. Les deg opp, ha gjerne med litteratur som understøtter argumenetene dine når du drar til legen.

Lykke til, godt nytt år, det er ikke sikkert at det blir verre nå, vet du

Det er jo merkelig det der, fikk jo en skikkelig opptur psykisk, da jeg begynte med levaxin, også når jeg økte dosen til 50 µg, men så sa det "poff" og psyken ble som før, før jeg begynte på levaxin. Økte dosen til 75 µg men effekten på psyken uteble. Kanskje er jeg for sliten? Har jo vært et strevsomt år dette her. Eller, hva skjer egentlig? Har hatt tanker om å prøve lio. Tror for alvor at jeg skal prøve det. For å se om det hjelper. Kan jo ikke ha hodet i en svart sekk sånn som nå. Men jeg tror alt henger sammen med hverandre. Både helsa, det psykiske og omgivelsen.

Godt nytt år til deg og!

Anisa: Takk for dine gode ord! Har nå skrevet ut det har skrevet, og har også skrevet ut den tråden som du linket til! Skal lese disse nå i nyttårshelgen. Var mye å tenke på, du satt ord på det jeg sliter med, tusen tusen takk!

Ønsker deg også et godt nytt år! Og håper på at du får rett om det nye året!

[helgemann]

Men er det noe i veien for at du kan skaffe deg en ny katt, da? Det trenger jo ikke å være noen flott rasekatt som koster tusenvis av kroner. Det finnes også mange, mange katter som trenger et hjem! Ta et besøk på nærmeste omplasseringssenter, så ser du det.

Og kan du ikke ha katt hos deg selv, så går det an å være en frivillig hjelper på et slikt omplasseringssted også. Slike steder trenger de gjerne folk som kan komme og kose og stelle med kattene for å sosialisere dem.
Kan du ikke selv ha katt og er det langt til nærmeste omplasseringssted, kan de fleste slike steder tilby såkalt fjernadopsjon. Dvs. at du gir en liten slant månedlig eller årlig, og får "din" katt som du kan gi penger til, besøke også om du vil, så lenge den bor på senteret.

Det er mange som omplasserer katter privat også, så sjekk ut katteforumet på Dyrenett.no eller Finn.no.

Tenk om to ensomme sjeler kunne finne hverandre? En tobeint og en firbeint?

Her fant jeg en avdeling av Dyrebeskyttelsen i Tromsø, de har visst også omplassering av katter.

Du er snill, du Sonja! Som prøver å oppmuntre, og hjelpe en gammel sjel som meg!

Kan desverre ikke ha noe form for katt hos meg. Fordi jeg har leilighet ovenfor en gullsmedbutikk, det er mange butikker ved siden av meg, og jeg bor rett ved en traffikert hovedvei. Kiosken rett borten for meg, er ille plaget med lauskatter. De har vært et par ganger i avisen og klaget på de. Men det har vist ikke nyttet. En innekatt går heller ikke ant å ha, fordi, jeg ikke har noe sted å gjøre av katteavføringen, kan ikke legge den i søppelboksen som er rett utenfor butikken, og fordi jeg ikke kan ha kattedoet noe sted. På badet går det ikke ant, varmekabler i gulvet, pluss trangt om plassen, og i gangen går det ikke ant, siden gangen er en del av stua, og heller ikke her er det mulighet og plass til kattedo. En katt røyter jo, og jeg har ikke sjans i havet, til å støvsuge hver dag, etter den. Fikk jo en slags allergisk reaksjon også på toppen av det hele.

Så jeg beklager at jeg må skuffe deg, Sonja... Men en må du jo få likevel!

[Sonja Midtlien]

Du er snill, du Sonja! Som prøver å oppmuntre, og hjelpe en gammel sjel som meg!

Kan desverre ikke ha noe form for katt hos meg. Fordi jeg har leilighet ovenfor en gullsmedbutikk, det er mange butikker ved siden av meg, og jeg bor rett ved en traffikert hovedvei. Kiosken rett borten for meg, er ille plaget med lauskatter. De har vært et par ganger i avisen og klaget på de. Men det har vist ikke nyttet. En innekatt går heller ikke ant å ha, fordi, jeg ikke har noe sted å gjøre av katteavføringen, kan ikke legge den i søppelboksen som er rett utenfor butikken, og fordi jeg ikke kan ha kattedoet noe sted. På badet går det ikke ant, varmekabler i gulvet, pluss trangt om plassen, og i gangen går det ikke ant, siden gangen er en del av stua, og heller ikke her er det mulighet og plass til kattedo. En katt røyter jo, og jeg har ikke sjans i havet, til å støvsuge hver dag, etter den. Fikk jo en slags allergisk reaksjon også på toppen av det hele.

Så jeg beklager at jeg må skuffe deg, Sonja... Men en må du jo få likevel!

Du måtte vel i så fall hatt en innekatt som du kunne gått tur med i bånd. Men hvis det er et praktisk problem med kattetoalett, så er vel kanskje det også vrient. Hadde du hatt et sted å brenne flis, hadde det gått an å bruke kutterflis i kassa i stedet for sand. Det gjorde jeg før.

Men hva med slik jeg foreslo, å bli en hjelper på et omplasseringssenter?
Kanskje du kunne engasjert deg i saken med løskattene rundt kiosken som du nevnte?

Eller hva med å ha et annet dyr? En liten hund, eller et burdyr av noe slag? Undulat kanskje?


Jaja... i kveld er det nyttårsaften, med alt som det medfører for en katteeier med å holde dyret innendørs... i alle fall til fyrverkeriet er over sånn cirka klokka ett i natt... ikke minst når katta allerede nå VIL ut!

[Anisa]

Å skrive brev til min mor og søster, blir ikke aktuelt. Min søster har allerede sagt at jeg er alt for opphengt i stoffskiftesykdommen min. Jeg prøvde å forklare henne, at årsaken til mine psykiske problemer, var ikke bare omstendighetene rundt meg, men også at stoffskiftet også var en del av problematikken. Men da blåste hun bare, og sa at det var bare "bullshit", og at jeg måtte stå fram og innrømme at jeg hadde hatt psykiske problemer.

Så, jeg holder kjeft, sier ingenting om mitt liv og mine problemer. Forteller kun det som er nødvendig å si. Jeg orker ikke diskutere noe som helst med familien min, som omhandler sykdom. Som nevnt, så bagatiliserer de jo bare min helse og sykdom. Jeg vet ikke lengre hva jeg skal si til de. For enten er det galt det jeg sier, eller så klager jeg, osv.

Oj, oj, oj, oj.... Helgemann Hold da helt op, ven! Det er ikke du som er eller har et problem! Det er din familie og særlig din søster, der både har og ER problemet... Du er "bare" syg og inden "kernesygdommen" var opdaget - var du diagnosticeret med "symptomet" på denne kernesygdom - depression, og det bruger din søster nu for selv at slippe for både bekymring OG egen hjælpeløshed. Hun tror ikke på, at hun kan gøre noget for at hjælpe dig og denne følelse kan hun ikke tåle... Derfor "benægter" hun! (Jeg har skrevet lidt om det her.)

Benægtelse er en forsvarsmekanisme. Benægtelse betyder at en fortrængt (af hende) oplevelse af egen hjælpeløshed får adgang til hendes bevidsthed. Mennesker med dette problem siger ofte til andre f.eks. "du må ikke tro, jeg er vred på dig, men...." I virkeligheden er de vrede på een" for at de ikke kan hjælpe (tror de), fordi de forstår ikke at den bedste hjælp er forståelse.

En anden begrundelse for en holdning, der ligner din søsters kan være vrede over, at din sygdom "skaffer dig" større opmærksomhed fra familien, end den opmærksomhed hun selv higer efter. Det kan jeg ikke vide - men uanset hvilken af delene er i spil her - er det ikke du, men din søster som har et problem, selv om det "tilsyneladende" er din person som fremkalder det.

Du bliver simpelthen nødt til at vende problemet "på hovedet" og se på disse mennesker ud fra en ny vinkel. De er mennesker, der ER bukket under for følelsen af deres egen hjælpeløshed over for din sygdom, hvorfor det er "nemmest" for dem, at fornægte den - uagtet at de derved støder dig væk og gør dig ensom. Det aner de ikke noget om og hvis de fortsætter med at "benægte" - kommer de heller ikke til at forstå dig/"noget", senere.

Du bliver nødt til at forlods at tilgive dem, så det ikke æder dig op indefra i tiden fremover. De ved ikke bedre og det har INTET at gøre med dig, men kun med deres egen brist i deres egen opfattelse af dem selv.

Du må OPHØRE med at plage dig selv og INDSE at du er en fin fyr, der er syg, og en fin fyr der gør sit bedste! Det SKAL du kunne indse. Hvis ikke du kan det - hvordan i alverden kunne du forvente at andre kan? Først når du selv kan det - kan du forvente noget af andre. Du vil så opdage noget uventet og overraskende, at det ikke længere er vigtigt for dig, hvad de mener.... Det kan jeg garantere for!

Jeg håber (inderligt!) at du kan lykkes med at flytte fokus på din familie ind VÆK fra forgrunden i dit liv, og hæve dig selv frem i din egen interesse for livet. Selv om det føles umuligt nu og dine ressourcer føles/er små - er det første skridt altid det sværeste - for syge som for raske. Og her er Sonjas råd til dig om "å være en frivillig hjelper på et slikt omplasseringssted også. Slike steder trenger de gjerne folk som kan komme og kose og stelle med kattene for å sosialisere dem" - SUPER! Der kan du møde katte som har brug for dig, og der kan du møde mennesker der har en naturlig medfølelse med alle levende væsner i sig, hvilket også vil omfatte dig. Du kan blive ganske positivt forandret af kontakten med den slags gode mennesker og dyr. Det er jeg SIKKER på.

I morgen er det det nye år 2011 hos os og ved du hvad? Jeg føler virkelig i mit inderste, at det kan blive det bedste år du hidtil har oplevet, men de første skridt må du selv tage. Det håber jeg du vil tro på og vil gøre, Helgemann.