Ikke min feil likevel :)

[Siljenta]

Hundre år siden jeg skrev her. men jeg vil gi dere en oppdatering (hvis det fremdeles er noen av de gamle brukerene som er her da ;))

jeg gikk vel bort fra dette forumet siden jeg følte at jeg bare hadde for mange spm. og ingen evne til å hjelpe selv. følte meg kanskje litt dritt.. men jeg vet nå at det var tullete av meg å tenke slik!
her kommer i allefall en liten oppdatering.

Jeg starter enkelt og greit med å fortelle raskt om det som var dritt, og heller fyller ut med godsakene senere ;)

Jeg ble satt opp til 150 mcg, å jeg fikk bivirkinger av det. Hjertebanken er vel den jeg husker best. kjempe ubehagelig, å jeg bestemte meg for å slutte på medisinene (selv om jeg strengt talt aldri rakk å starte ordentlig på de ;)). Siden har jeg ikke gått på de. Ikke B12 heller.
Men, Mars 2011 bestemte jeg meg for å søke skole. Bare "just in case" så jeg ikke skulle angre på at jeg ikke gjorde det om jeg faktisk følte meg bedre ved det som ville vært skolestart. Svar fikk jeg ikke, å det var vel det. Utelukket den ideen og tenkte ikke særlig over det.
Ble aldri "helbredet" mot å ikke ville dra på NAV, å levde litt fra dag til dag. hehe, kanskje ikke så ille, men det var nok ikke langt unna heller ;)

Men brått en dag i august fikk jeg en telefon fra skolen jeg hadde søkt på om at de hadde en plass til meg. Jeg og kjæresten snakket om dette og vi ble enige i at jeg skulle gi det ett forsøk. Kjæresten var ikke i tvil, for han visste hvor mye det betydde for meg å endelig skulle få en utdannelse, jeg derimot var mer usikker, for jeg var redd for å møte på det nederlaget at jeg måtte slutte pluss at jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare det økonomisk. Men jeg takket ja, og allerede dagen etter var jeg på skolebenken. Å jeg er der fortsatt! jeg har 4,6 i gj.snittkarakter og 5 i gj.snitt i de faglige karakterene (etter første termins karakterkort). Jeg storkoser meg på skolen og har praksisplass ved sykehuset. Å ikke minst, jeg har det så bra!! Jeg kommer meg opp om morgenen, jeg får gode resultater på skolen og jeg føler meg mye bedre enn på mange år!!! Ja, jeg legger meg og må sove etter skolen, for jeg er veldig sliten. Men jeg klarer i allefall å ta dag for dag og gjøre det bra på skolen! jeg har vært borte fra skolen en dag og forsovet meg en gang. Det er bedre enn jeg har gjort siden..... alltid vil jeg tro! (Å bare for å understreke hvor nydelig lett det er å få økonomisk støtte, så tok det søte 5 mnd ekstra før jeg fikk innvilget stipend. *grønnsaker er en fin frukt*)

Jeg har en drøm om hva jeg vil bli. men jeg vil ikke sette meg helt fast i den. jeg vil ta år for år.
Her er målene mine:

Fagbrev som helsefagarbeider
(ta studiekompetanse samtidig som lærlig, selv om jeg er redd jeg tar vann over hodet.)
sykepleierhøyskolen.
Deretter vil jeg vidreutdanne meg som barnesykepleier, kreftsykepleier, jordmor eller spesiallisere meg innenfor kroniske sykdommer.

De siste par ukene har jeg vært veldig sliten og ikke klart å konsentrere meg på skolen. jeg har vært helt borte i meg selv, og vært ett par uker på "overtid". men jeg tror det har mer å gjøre med at jeg har vært mye stresset og vært mye å gjøre enn selve stoffskiftet. Så selv uten medisiner føler jeg at jeg greier å leve ett all right liv, selv om jeg kanskje kunne "slippe" å sove etter skolen om jeg hadde gått på medisiner, men jeg tør ikke å ta sjangsen siden jeg ofte får en "nedtur" i begynnelsen av medisinstarten. spesielt etter å ha lest innelggene mine her inne og dermed husket hvor ille jeg hadde det. Gud, så fint jeg har det nå

klem siljenta <3

[Mod]

jeg gikk vel bort fra dette forumet siden jeg følte at jeg bare hadde for mange spm. og ingen evne til å hjelpe selv. følte meg kanskje litt dritt.. men jeg vet nå at det var tullete av meg å tenke slik!

Ikke gjør det igjen. Flere her har savnet deg. Tusen takk for oppdateringen.

[Siljenta]

Ikke gjør det igjen. Flere her har savnet deg. Tusen takk for oppdateringen.

Det rørte i hjertet mitt. Tusen takk

[Lisbeth]

Hei Siljenta

Kjempefint at du er fornøyd og har det bra. Jeg har lest trådene dine, og du har hatt (og har) det tøft. Men det er oppløftende å se at du har en støttende samboer.

Samboeren din snakket om at han ville du skulle oppsøke privat lege, har du gjort det da?

Jeg ser også at du har gått på stoffskiftebehandling en tid, men stoppet. Jeg klarer ikke å finne ut av hvor lenge du gikk på medisin, men skjønner at du stoppet fordi du fikk hjertebank etter øking av medisin. Du tålte fint å begynne direkte på 100 mcg Levaxin etter det jeg skjønner, men økte så til 150, stemmer det? Det er i så fall for stort hopp. Over 100 mcg øker du kun med 25 mcg av gangen, kanskje 12,5. Det er et viktig element her.

Du skriver at du er trøtt og sliten nå. Det er ikke så rart hvis du ikke tar medisin for stoffskiftet. For du hadde prøver som i aller høyeste grad indikerer lavt stoffskifte.

Jeg ønsker deg alt godt, Siljenta, og lykke til videre med utdannelsen

[Siljenta]

Hei Lisbeth

Samboeren din snakket om at han ville du skulle oppsøke privat lege, har du gjort det da?

Nei, det har jeg ikke gjort. Har vel egentlig ikke gjort noe som helst :P
(han er btw ikke samboeren min, vi er kjærester og bor en time fra hverandre.)

Jeg ser også at du har gått på stoffskiftebehandling en tid, men stoppet. Jeg klarer ikke å finne ut av hvor lenge du gikk på medisin, men skjønner at du stoppet fordi du fikk hjertebank etter øking av medisin. Du tålte fint å begynne direkte på 100 mcg Levaxin etter det jeg skjønner, men økte så til 150, stemmer det? Det er i så fall for stort hopp. Over 100 mcg øker du kun med 25 mcg av gangen, kanskje 12,5. Det er et viktig element her.

Jeg husker helt ærlig ikke. Men mye mulig jeg gikk fra 100-125-150, eller om det var 100-150. Det er jo en stund siden..
Jeg gikk ikke så lenge på de. Ett par uker med den høyeste dosen antar jeg!

Jeg ønsker deg alt godt, Siljenta, og lykke til videre med utdannelsen

Tusen takk, Lisbeth

[FM]

Kjære Silje
Det gjør meg vondt å lese hvor mye du har slitt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om at du trodde du var lat, tiltaksløs og kjedelig. Jeg trodde det i 4-5 år før jeg fikk diagnosen. Selv etter at jeg fikk diagnosen tok jeg det ikke alvorlig nok i likhet med deg og prøvde å slutte på medisinene en periode. I perioder av livet har jeg vært veldig syk, selv med medisiner og kan bare forestille meg hva du gjennomgår. Du må i det minste få startet behandling. Jeg skjønner at økonomien din er dårlig, men snakk med din far. Jeg er selv blitt snart 40 og mamma til to, og jeg er sikker på at det er ingenting din pappa heller gjør for deg enn å hjelpe deg til å få bedre helse. Vis han hva jeg har skrevet. Ønsker han at du skal skaffe deg en jobb er dette første steg på veien.

Når det gjelder din redsel for blodprøver finnes Embla på apoteket som gjør at du ikke kjenner stikket, men det fjerner selvsagt ikke frykten din.

Det tar tid å få medisiner til å virke...uker og måneder, så her har du ikke mer tid å miste. Ønsker deg alt godt og krysser fingrene for at pappa skjønner hva jeg forklarer her. For ordens skyld, pappa, så er jeg helsepersonellb

[FM]

Det rørte i hjertet mitt. Tusen takk

hei

jeg har samme problemer som deg.saken er at legen min ikke hører på meg.selv om testen viser lav stoffskifte og medisin har ikke virket før.bare gjøre at ble liksom fine.kan noen her inne være så snill å anbefale en dyktig lege som er ekspert på lavstoffskifte problemer og behandling av det i Bergen område helst.

når man kommer med ønske om prøver som er nødvendig blir enda mere nedkjørt og de kommentere at man setter praksisen deres under spørsmål.
noe som i seg selv forverre tilstanden.plizzzzzzzzzzzz noen vet om noen dyktig lege i Bergen som kan om stoffkifte og virkelig vil høre på sånne som oss,som i mange år blir beskydl for å være late.asosiale.liker å sove lenge?da vil jeg skifte fastlegen på dagens.?

MVh
fortvilet og forustert kvinne fra Bergen