Sitat Opprinnelig skrevet av nora Vis post
Jeg har lest innlegg på diverse forums om at noen personer trenger store tilskudd til tross for "normale" verdier.
Legene som behandler autisme osv med vitaminer, har en forklaring på hvorfor, og det har vel med medfødte feil i methylasjonen (= metallstoffskiftet) å gjøre. Alle har forresten minst en mutasjon i dette, og noen har flere samtidig og da må tilskuddene skreddersyes.

Noen trenger altså store tilskudd med B-12.

355 er akkurat under nederste anbefalte nivå, forresten.

Man kan få kjøpt B-12 ampuller til injeksjon over disk i apotek i tyskland.
I USA tar man injeksjonene subkutant, og gjør det selv.
Den injeksjonsformen de bruker i Norge med lange nåler og dypt i en muskel i rumpa,
er egentlig bare den første man gir ved alvorlig persnisiøs anemi for å få den til å virke fortere.
Senere er det ikke noen logisk grunn for å gi den på denne måten,
samme effekt å gi det med kort nå i mageskinnet, eneste forskjell er at det virker litt langsommere.

Og så er det forskjell på methylkobalamin og de andre former.
Det fins plaster også.
Denne infoen om B12 (min utheving av noras tekst) er noe jeg vil høre med legen ved neste korsvei;
så fint hvis man slapp den tyktflytende Betolvex.
Flere legekontor har skuffen full av pasienters esker med ampuller..
Selv om man har B12 på blå resept (som jeg) - så der det ikke alldeles gratis å få satt dem
Jeg kunne godt tenke meg å slippe å reise til legekontoret ene og alene for å få satt sprøyter -
og gjort det "the american way" - og selv sette en sprøyte i masseposen kan da ikke være så vanskelig

Legger inn et lite utklipp av artikkelen som jeg ga link til i natt:
"Historikk
Årsaken til den dødelige (pernisiøse) anemien var på 1920-tallet fortsatt et mysterium.
George Whipple studerte på denne tiden kostbehandling av anemi ved å tappe hunder for blod og så gi dem ulike typer av fôr.
Han noterte at rødt kjøtt, og særlig lever, var det mest effektive for å få rask nydanning av erytrocytter.
Inspirert av dette foreslo Harvard-hematologen George Minot i 1925 sin assistentlege William Murphy
å prøve diettbehandling av pasienter med pernisiøs anemi.
Det viste seg at en diett med 120-240 gram lever daglig ga dramatisk bedring av disse tidligere dødsdømte pasientene.
De ble faktisk helt friske og forble friske så lenge de overholdt dietten sin. Minot og Murphy publiserte sine resultater i 1926.

Det var vanskelig å tro at denne alvorlige sykdommen kunne kureres med så enkle midler, men det viste seg å være helt riktig.
Minot, Murphy og Whipple ble belønnet med Nobelprisen i 1934.
Det ble tidlig utviklet konsentrater av lever for behandling av pernisiøs anemi,
men først i 1948 lyktes det en forskergruppe under ledelse av Karl Folkers ved Merck å isolere og beskrive ren vitamin B12.
Men hvorfor måtte disse stakkars pasientene spise så mye lever?
Og hvorfor klarte friske mennesker seg uten å få anemi selv om de ikke spiste lever?
Disse spørsmålene interesserte en av Minots elever, William Castle.
Han gjennomførte forsøk som vel neppe ville ha blitt godkjent av en etisk komité i dag,
men som demonstrerte at en faktor i magesekken manglet hos disse pasientene.
Hans ganske kvalmende måte å gjøre dette på, var å spise rå kjøttdeig for så å spy opp den igjen etter en stund.
Oppkastet ble inkubert ved kroppstemperatur og deretter gitt i sonde til pasienter med pernisiøs anemi.
Og se, det virket like bra som leverdietten! Castle konkluderte at det måtte finnes en ytre, "extrinsic" faktor i kjøtt og lever,
og en indre, "intrinsic" factor i magesaften."


Ha-ha, tenke seg til å få trøkt en annen persons oppkast ned i egen kropp.
Men jeg leste for noen dager siden at de har gjort noe liknende -
men da i den andre enden av kroppen:
dvs at de tar en frisk persons avføring og trøkker inn i en person med lite friske tarmbakterier.
Og voila; dette virker bedre enn antibiotika:
http://www.bt.no/nyheter/innenriks/K...g-1875619.html
http://tidsskriftet.no/Innhold/Nyhet...-med-avfoering

Dette med lav B12 (pga manglende intrinisic factor) ble ikke oppdaget hos meg før i 2008, men fastlegen ga
meg ingen respt på B12 av den grunn! Han snakket ikke om det en gang...
Likeledes med det at flere blodprøver gjennom flere år hadde vist at jeg hadde forhøyet TSH -
når man så legger til lav D3; da er det ikke rart man blir slapp til slutt

Og hvem vet? Det er jo godt mulig at det er andre ting og tang det er for lite av i denne kroppen,
jeg kan neppe forvente at leger skal sjekke og/eller informere meg om det