Da jeg kom til forumet var jeg på vei i en nedadgående spiral som gradvis forverret seg. Her inne var det masse fantastiske, hjelpsomme mennesker som hjalp meg. Så dumme spørsmål jeg stilte! Jeg visste ingenting! Jeg hadde i ufattelig mange år levd i en tilværelse hvor legen tok seg av stoffskiftet, det var fint. Alt annet var stort sett psyke. Sett fra hans ståsted. Jeg svelget en pille hver morgen. Legen tok blodprøver. Det fantes ikke internett. Ingen bøker om emnet. Og alt var bra. Trodde jeg. Det skulle ikke mye lesing til før jeg forsto at T3 kunne være den manglende brikken. Legen hadde ikke lært om T3, tiltross for at han var i førtiårene. Forumet fikk meg til å se at du må selv ta ansvar for egen helse. Det er den eneste veien å gå. Men med på veien var det et helt hjelpekorps med vennlige mennesker som var villige til å dele av tid, kunnskap og erfaringer.

I dag, flere år etter, er jeg så bra som jeg ikke jeg kan huske å ha kjent meg på nærmere tretti år. Jeg føler meg sterk. Jeg føler meg glad. Legen min sier at han har aldri sett meg se så frisk ut som nå.

Men hvis folk kommer inn på et diskusjonsforum og tror at det bare er å gape opp som en annen fugleunge, så er det ikke det. For å sitere en gammel bok så er det en tid for alt. Det er en tid for å få. Og så er det en tid for å gi. Og gir man ikke, så stopper dette vennlige hjelpekorpset opp. Så enkelt er det