Sitat Opprinnelig skrevet av I-D-M Vis post
Mye å ta tak i her, men for å ta det siste først. Han mente at det ikke var nødvendig. At levaxin var like bra eller bedre. Binyrene er sjekket, men som så mange ganger før så blir det sagt at alt er normalt. Man blir så lei av å mase. Men jeg føler det burde sjekkes igjen. Helt klart. Resultatet når alt er "bra" og man ikke føler seg bra likevel. Det er det forbanna depresjonsmaset. Akkurat nå er jeg jo deppa, men det har langt i fra vært slik som dette alltid. Dette er jo bare midlertidig. Det skulle kunne gått an å si til legene at man ikke er deprimert. Man har en kropp som ikke fungerer som den skal. Den er treg og kroppsfunksjonene er endret. Jeg føler meg for eksempel aldri sulten eller tørst lenger, men jeg kan spise en haug med drittmat fordi om (sug etter feil type mat). Kroppen er endret på en slik måte at det ikke kan være psykosomatisk. Da svarer gjerne legene at man kan bli lam av å slite psykisk. Utrolig rart at jeg har hørt om ingen slike tilfeller da. Man blir lam av kollisjoner med bil og en del andre ting. Uansett så er det ikke på den måten jeg er syk.

Når det gjelder sterk svette, adrenalin forhøyelser med kanskje sinneutbrudd så er det noe jeg bare har lært meg å leve med. Og min samboer også. Hun er jo ikke så mye bedre selv. Det har jo en del ganger vært slik at man etter en sykkeltur har dusjet og 20 minutter etter det så pumper svetten fremdeles på. Den er ikke illeluktende og sånn tung den kanskje burde være. Den er vannholdig og tyktflytende. Har hørt man aldri blir normal eller seg selv igjen med denne ***** sykdommen. Så da har jeg vel akseptert det. Jeg vedder på at jeg kan fremstå veldig normal på de aller fleste. Men når det kommer til snakk om personlige ambisjoner, utvikling i livet, jobbkarriere, nye hobbyer (fikk noen nye i sommer under sykemeldingsperiode), nye venner, you name it. Da rygger jeg unna.

I dag er det omtrent like ille igjen som første innlegg. Er på jobb nå. Jeg har vel en mistanke til at det å stå opp 0530 ikke alltid er det mest gunstige. Stoffskiftet er da på bunn vil jeg tro. Har spist i morges i hvert fall for å få det i gang. Merker ingen bedring. Er bare trøtt og vil gå hjem. Omtrent som med tourettes i dag. Banner for meg selv på norsk og spansk (ettersom jeg har vært der i tre uker). Alt er dritt! Todo absolutamente mierda! Jobben er dritt som de fleste andre jobber, og livet er dritt. Bare sykdom og elendighet. Jeg vet det vil gå over, men det føles ikke slik. Høres gjerne resignert ut igjen, men jeg har ikke gitt opp. Jeg bare klager min nød. Og det gjør vel de fleste andre også når det står slik til. Det hjelper ikke å skrive mer. Jeg er helt alene. Ingen vil høre på meg bortsett fra de som får betalt for det. Det eneste man kan gjøre er å sove og vente det vekk.
Hei igjen! Du, jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Å få beskjed om at alt er ok, men likevel føle at kroppen går i stå, hodet ikke vil fungere, man orker ikke å være sosial, jobbing er nesten umulig osv - jo da Jeg kjenner også godt den følelsen man får når man egentlig har lyst til å sette igang med ting (hobbyer, fritidssysler, selskapelige aktiviteter osv), men så kommer denne forferdelige "JEG ORKER IKKE"-følelsen!! Som jeg sier av og til: Jeg har det best når jeg får sitte stille, i ro og fred, i stolen min og lese avisa og se på tv . Egentlig så er jo ikke det noe liv heller, men likevel det beste til tider. Etter nesten ett år på tyroid har jeg fortsatt ofte denne følelsen av maktesløshet, men kan også, heldigvis, se at det er en del forbedringer i forhold til i fjor høst. Det er bare det at det tar så uendelig lang tid å komme ovenpå igjen - noe jeg tror har en sammenheng med HVOR LENGE man har gått ubehandlet, eller underbehandlet. Når kroppen er nedkjørt, tar det også lang tid å bygge seg opp igjen.

Apropos binyrer: Ikke ta det for god fisk om legen sier at prøvene er normale. Det sier de når de er innenfor referansegrensen, men det trenger ikke å bety at DU har nok kortisol til de nødvendige funksjoner. Og det ser ut for at de som har gått lenge med underbehandlet lavt stoffskifte får trøtte binyrer. Jeg har tatt flere spyttprøver som har vært lave, både under ref.grensen og snudd på hodet. Dvs lav morgen, for høy om kvelden. Men normale var de! For et par år siden hadde jeg døgnkortisol i urin på 31, ref. var < 165. Jeg har lurt litt på om 1 også ville vært normalt, ettersom alt under 165 er det . På samme tid var morgenprøve i blod 249 (138-690) etter 1,5 timer med stress for å komme ut til sykehuset før kl 8 (bl.a. kjøring i høstmørke, mangel på parkeringsplasser osv). Denne prøven skal helst tas før man begynner å røre på seg om morgenen! Men legen (indremed.) ymtet ingenting om hverken stress eller lavt resultat. Alt var som vanlig normalt. Senere leste jeg om en som var godt oppe på 300-tallet på en slik morgenprøve, som fikk beskjed om at det var lavt. Ja, ja - det kommer an på de øyne som ser, heter det.

Nå tok jeg nye prøver i sommer, på Balderklinikken. Døgnurin 82 (45-272), og den var "lav normal" sa legen der. Spyttprøvene var fortsatt "gærne" angående døgnvariasjon, og jeg har forstått hvorfor jeg er halvdød før kl 12-1 om dagen Nå har jeg en periode tatt en liten dose Cortef om morgenen, og det gjør ting noe lettere! Legen sa at h*n vektla resultatet av døgnurin mer enn spyttprøvene, så 82 er altså i minste laget, dog "normalt" i øynene til de fleste leger. Så om du igjen sjekker binyrene, så se på HVOR i referansen du ligger. Og husk at blodprøver er det dårligste alternativet i denne saken (minst pålitelige).

Ut fra ditt siste innlegg forstår jeg det slik at det er blitt "skilsmisse". Stemmer det? Jeg hadde tenkt å spørre om du ikke burde vurdere den situasjonen du levde i, for det hørtes ut som det brøt deg mer ned enn det bygde opp, og for en som sliter med helsa er det bare enda mer ødeleggende. Alle voksne må jo få velge sin livsstil og sine relasjoner, men det hørtes ut som du la en annen mal på et godt samliv enn det din samboer gjorde. Ja, det hørtes ut som dere var skikkelig på kollisjonskurs. Er du nå alene, så gratulerer med friheten (den rette dukker nok opp en gang ). Bruk den til å bygge opp igjen helsen og tilværelsen - lykke til!