Sitat Opprinnelig skrevet av n`Finn
Detaljert nevner de i avslaget at Armour har to virkestoffer, T4 og T3. Av den grunn kan ikke Armour godkjennes. Det forklares ikke mer.
Begge disse, Levaxin(ren syntetisk T4) og Liothyronin(ren syntetisk T3), er på den famøse listen.
Dette er altså da en feilaktig avslagsgrunn.
Nok en for jeg si, det har jo i sakens gang vært flere som man nå avstår fra å bruke.
Denne holder altså heller ikke.

Jeg er av den oppfatning at det ikke er rutiner eller penger som skal til for å rette på dette. Det holder med et mer ålreit menneskesyn.
Hmmm.. Du har rett. Begge virkestoffene er refunderbar mot hypothyreose. Da må trygdeetaten ha funnet annen grunn til å avslå. Du nevnte selv manglende spesialistordinasjon i et tidligere innlegg.

Hvis det viser seg at trygdeetaten må avslå refusjon etter § 10a av formelle årsaker knyttet til selve produktet, finnes det kanhende en annen mulighet: søknad om individuell refusjon i medhold av blåreseptforskriften § 2. Normalt er § 2 forbeholdt sykdommer som ikke er blant de 43 sykdomspunktene i § 9. Man sier noe upresist at refusjon etter § 2 er forbeholdt sjeldne sykdommer. Her er den indre logikken i systemet flåsete sagt slik at dersom sykdommen ikke er blant de 43 sykdommene nevnt i § 9, må den være sjelden. Men § 2 er ikke forbeholdt sjeldne bare sykdommer: Den kan også benyttes til å refundere for et behandlingsalternativ som anses å være uvanlig. Jeg er usikker på om behandling med Armour kan anses å være et uvanlig behandlingsalternativ, ettersom dette produktet har vært benyttet lenge i behandlingen av hypothyreose. Men det bør kunne gå an å forsøke denne muligheten dersom alle andre dører lukkes.

Menneskesyn ligger neppe til grunn for vedtak i trygdeetaten. Denslags er teknisk sett irrelevant. Trygdeetaten skal forholde seg til regelverket - med millimeterpresisjon. Hvis regelverket gir urimelige utslag, bør det helt sikkert endres. Men det kan ikke den enkelte saksbehandler gjøre. Det vil være utenfor dennes myndighet, og samtidig kunne hevdes å gi grunnlag for å være forskjellsbehandling av pasientene. Trygdeetaten skal tilstrebe likebehandling. Rent byråkratisk betraktet, vil en situasjon der alle pasientene blir behandlet likt, med like dårlig søknadsutfall for alle sammen, være bedre enn et alternativ der halvparten av pasientene får refusjon fordi en saksbehandler synes pasienten fortjener refusjon, selv om betingelsene for refusjon ikke er oppfylt. Nei, saksbehandler må gi saken det utfall regelverket tilsier, selv om det skulle bety at alle pasienter blir misfornøyde. Det blir opp til overordnet instans eventuelt å endre regelverket. Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål som må avgjøres av politikerne, ikke byråkratene.