Jeg ble sykemeldt fordi jeg hadde en depresjon (selv om jeg ikke var lei meg)
3 uker etter sjekket de stoffskiftet mitt og jeg hadde da TSH på 18,6 og FT4 på 9,3 og anti-TPO >1300.
Da fikk jeg høre at "depresjonen" sannsynligvis var en direkte følge av at stoffskiftet var altfor lavt, og at "depresjonen" ville forsvinne når rett dose av Levaksin var funnet.
Rette dose var ikke og er ikke lett og finne, og jeg utviklet panikkangst, sosialangst og litt annet knask.
Jeg ble mer eller mindre truet til og prøve antidepressiva, men nektet etter seks uker.
Veien tilbake til et liv uten angst i skyggene har vært lang og tung, og jeg er enda ikke i mål, men jeg VET at det jeg opplever og sliter med er en direkte følge av at balansen i kroppen min er feil takket være stoffskiftet.
En linedanser passer på at han har helt lik vektfordeling på begge sider for og holde balansen. Er det skjevt, står han sterkt i fare for og falle.
Sånn er det med oss også;
er ikke stoffskiftet helt i balanse, så fungerer vi ikke lenger helt som vi gjorde i den tiden vi hadde akkurat passe stoffskifte, og vi faller ofte psykisk.

For meg personlig ble det et vendepunkt når jeg nektet og godta legenes forklaring om at det var psykisk og at jeg trengte antidepressiva, og jeg i stedet valgte og ta kontrollen selv ved og stadig utfordre meg selv til og møte de situasjonene som skremte. I tillegg valgte jeg og ta høy dose med d-vitamin + jern, selen og magnesium selv om legene sa "jeg var innenfor referanseområdet".
Det har vært babysteps, og av og til noen bakover, men summa summarum er jeg mye nærmere målet enn jeg var i starten.
Lykke til