Ingenting går som en lek om dagene, men med litt "selvdytt" i ryggen så er i hvertfall ting gjennomførbart. Jeg nyter i det store og hele sommeren som er her med turer ut, middager på brygga, litt rødvin, gode desserter, dinglende ben på bryggekanten, sosialisering, hånd-i-hånd med kjærligheten, sol i ansiktet når den er fremme osvosv.

Jeg våger litt mer enn å drømme og har derfor skaffet meg pass til reisen og speilreflekskamera som jeg håper å fylle med opplevelser som igjen gir minner. Jeg gleder meg over at jeg går fra å bare drømme til våge tro på/handle, men samtidig skremmer det meg litt. Jeg er så inderlig redd for å snuble igjen. Jeg har snubla så mange ganger og erfaringene av dette sitter dessverre godt i ryggmargen. Det legger derfor noen ganger en demper på selve opplevelsen av å tørre/våge. Andre ganger tar jeg meg selv i å bare smile bredt når jeg litt fatter omfanget av de endringene som foregår i meg, både fysisk og psykisk . Så må jeg bare tåle den lille tvilen, redselen og tankene som er preget av min "lange sykehistorie". Jeg kan jo både smile og være litt redd samtidig, sant?