Samme her. Akkurat samme.
Du er overhodet ikke alene. Personlig har jeg valgt å tenke realistisk, og velgt bort mass sosial aktivitet fordi jeg blir sykelig utmattet av det.
Energien min velger jeg å bruke på kona og nødvendig daglig hus-stell. Det er rett og slett i overlevelses-modus jeg lever.

Men det trenger ikke vere et miserabelt liv, vi blir tutet ørene fulle gjennom media, om hvor rikt og action og vakkert livene våre skal vere. Men sånn er det ikke, før var det glade om det overlevde med mat og hus. Vi må vere glad om vi overlever i den moderne hverdag på et vis.

Kan foresten nevn at når jeg er totalt utmatte kan tårene renne uten grunn. Menn skal jo ikke gråte. Forstår det slik at dette er en reaksjon på total utmattelse.

Du må informere omgivelsene at du har fått en omfattende sykdom og drite i at de ikke forstår. Friske folk forstår ikke at det går an å vere syk, untatt om du sitter i rullestol.

Du må hvile i stille omgivelser og kun gjøre litt aktivitet hver dag. Ikke ta på deg noen ekstra oppgaver nå i denne tidlige fasen av sykdommen.

IKKE HA DÅRLIG SAMVITTIGHET FOR AT DU ER INNAKTIV.
Du har en sykdom.