Flaggstang: Du er ikke alene om å ha en familie som ikke forstår! I stede for å repitere alle problemene jeg har hatt, så kan du lese om det, hvis du vil, i denne tråden: Svarte tanker - frustrasjon og nederlag

I dag går det bedre, jeg har trukket meg litt bort i fra familien. Holder tilbake informasjon, slik de også gjør med meg. De har sluttet å inkludere meg i deres felles skap, forteller meg om ting, som skjedde for lenge siden, og unnskylder med at de glemte å fortelle meg om det. Søster er fremdeles kravstor, og krever at mann skal være mann! Ingen vei utenom. Mor sitter å prater i telefon med søster, mens jeg må høre på, og etter samtalen, sier mor ingenting, og fortsetter med å løse sine x-ord. Og mor er fremdeles klar på, at søster har første prioritet. Mor lever på søster liv. Mor vil at vi andre søsknene skal "bære" søster på våres armer, sammen med mor. Mor mener også at søster skal få lov til å etablere familie før vi andre skal få lov til det. Slik at søsters fremtidige mann, skal kunne ta seg av henne, altså min søster, og da skal tiden være kommet for oss andre, til å etablere familie. Det er nå slik jeg har forstått og opplevd det. Jeg føler, at jeg som er eldst, og er førstefødt, på en måte har mistet denne retten. Jeg er ikke lengre førstefødt, føles det som. Jeg føler at denne retten er blitt tatt i fra meg, og levert til min søster. Som er førstefødt i mors 2. ekteskap. Og når jeg nevner at jeg ønsker å flytte i fra stedet jeg og mor bor på, så er mor snar med å finne på ting, slik at jeg skal bli forhindret i fra å flytte. Det føles nesten som å leve med en lenke, som blir strammet til, hvis den blir for slakk. Mor kommer ikke lengre på besøk, men forventer at jeg skal komme til henne. Hverken mor eller søster kan akseptere at jeg ikke lengre hører godt! Da blir de sur og grinete, og kjefter tilbake at "æ har no ropt nok til gamlingan i dag, om æ ikke skal måtte rope til dæ og!!" / "jeg har nå ropt nok til gamlingene på jobben min, om jeg ikke også må rope til deg!!". Så hvis jeg ikke hører hva de sier, holder jeg kjeft, og later som at jeg har forstått hva de sier. Jeg svarer som regel frekt tilbake, hvis de kjefter på meg, at de kunne også ha prøvd å ha hodet i en blikkboks med høyfrekvent tv-lyd!! Da sukker de oppgitt, og gjør andre ting. Søster og bror later som at de ikke kjenner meg, når jeg møter på de i butikkene, her på bygda vi bor på. De overser meg galant, og blir sint hvis de møter på meg. Senere unnskylder de seg med, at bygda er en liten plass, og alle prater alt om alle.... Jeg ser den! Siden jeg er syk og har psykatrisk pasient, så kan det sverte over på søsters rykte, noe hun vil ha seg frabedt. Psykatri for henne, er nesten som pesten, føler jeg. Hun er som vinden, ustabil som bare det. I det ene øyblikket forstår hun min helse og situasjon, og kommer med forslag og løsninger, i neste øyeblikk hugger hun hodet av meg... Så ja, jeg har krevende familie som ikke er enkel å forstå seg....

Og det verste av alt, er at mor og søster er kvinner til gangs. Gjør en mann dumme ting, eller han ikke kan føre slekten videre pga div problemer med sædkvalitet, ereksjon, osv, så skal han henges ut og latterlig gjøres. Da jeg fortalte mor at jeg har fått lov å prøve viagra, himlet hun med øynene. For meg føltes det som en nedtur, jeg er liksom ikke mann, hvis jeg må bruke div hjelpemidler i forhold til det seksuelle... Men, jeg ser jo at latterlig gjøring av menns seksuelle problemer, blir hengt ut i det vide og brede, i mange forumer... Desverre...