Om å oppfattes som familiens late og sortefår, utblåsning

[Anisa]

Anbefaler tråden Den sociale død - hypothyreosens trofaste følgesvend og ellers alle tråde i forummet Sosiale konsekvensene av stoffskiftesykdom.

[Nielsigne]

Jeg kender også til fænomenet, men det ligger nogle år tilbage - folk har fattet det nu. Og de, der ikke har, har jeg stort set intet med at gøre længere. Nogle af dem savner jeg - de forsvandt ud af mit liv, inden jeg fik diagnose og chance for at forklare - andre savner jeg ikke.

Under alle omstændigheder er det jo respekt, det handler om. Og respekterer de ikke dig, flaggstang, da har de ingen som helst ret til at forvente, at du vil være sammen med dem eller stille op for dem.

Tak for, at du tog emnet op, så vi kunne blive mindet om, at også vi har lov selv at sætte grænser, selvom vi måske er lidt langsommere til det end de fleste eller ikke gør det med samme energi.

Og så er det jo i øvrigt helt normalt at folk laver planer nogle uger i forvejen. Så man kan da ikke regne med, at folk kan komme med én eller to ugers varsel

Nielsigne

[VibekeW]

Det er jo sårt, for det første å ikke orke å delta, og for det andre å ikke bli trodd og forstått.
Jeg var på en fest i høst, i en periode jeg virkelig ikke var bra. Men høyt stoffskifte påvirker jo forbrenningen, så jeg hadde gått ned noen kilo og var dessuten uforskammet godt trent, siden det eneste som fikk roet all stresset i kroppen var å løpe oppe i fjellet sammen med hunden min.
Men jeg gikk på festen, og hadde bestemt meg for å dra hjem med en gang jeg kjente meg stresset.
Mens endel av folkene trodde faktisk ikke at jeg var syk, for jeg så jo så fantastisk bra ut! Noen tullet jo bare og sa det litt på fleip, mens andre kunne ikke forstå det, og spurte og gravde og en begynte til og med å beføle strumaen min og spørre meg om prøvesvar og dementere at jeg var syk på bakrgrunn av sin "undersøkelse".

Men stå på for deg selv, det er bare du som kan kjenne dine grenser .

[Nielsigne]

Tænk at være så fræk og påståelig og tilmed stå og undersøge dig Utroligt. Man har vel lov at slå sådan nogle typer over fingrene, eller?

Nielsigne

[Vigdis]

Flaggstang

Bruker du noe som helst T3, Liothyronin eller Thyroid? Jeg vil anbefale deg å be legen om å få det. Jeg kjenner nå at endelig får jeg nok T3. Jeg tror at det verserer mange rare historier og tanker om meg i familien, jeg orker ikke forholde meg til det.....

Men nå! Nå er energien en helt annen! Etter minst 30 år med hypotyreosekjenner jeg at jeg begynner å føle meg som et normalt menneske! I går hadde jeg noen ærend i Oslo. Tidligere har jeg måttet hvile etter en slik strabasiøs tur, som om jeg var nitti år og ikke femti...Men i går, da jeg var på vei hjem etter å ha trålet hele Oslo på langs og tvers, tenkte jeg: Hva skal jeg gjøre nå? Det spørsmålet ville jeg ikke stilt meg selv for noen uker siden, jeg ville ramlet sammen i en stol eller på sofaen og brukt timer på å hente meg inn igjen.

Vi skal ikke godta å gå rundt som halve mennesker hvis det finnes andre løsninger. Og det gjør det. Om du kun bruker levaxin så er det altså ikke godt nok når du har det slik. Da må du og legen din videre på nye løsninger. Løsningen er å tilsette T3

[helgemann]

Flaggstang: Du er ikke alene om å ha en familie som ikke forstår! I stede for å repitere alle problemene jeg har hatt, så kan du lese om det, hvis du vil, i denne tråden: Svarte tanker - frustrasjon og nederlag

I dag går det bedre, jeg har trukket meg litt bort i fra familien. Holder tilbake informasjon, slik de også gjør med meg. De har sluttet å inkludere meg i deres felles skap, forteller meg om ting, som skjedde for lenge siden, og unnskylder med at de glemte å fortelle meg om det. Søster er fremdeles kravstor, og krever at mann skal være mann! Ingen vei utenom. Mor sitter å prater i telefon med søster, mens jeg må høre på, og etter samtalen, sier mor ingenting, og fortsetter med å løse sine x-ord. Og mor er fremdeles klar på, at søster har første prioritet. Mor lever på søster liv. Mor vil at vi andre søsknene skal "bære" søster på våres armer, sammen med mor. Mor mener også at søster skal få lov til å etablere familie før vi andre skal få lov til det. Slik at søsters fremtidige mann, skal kunne ta seg av henne, altså min søster, og da skal tiden være kommet for oss andre, til å etablere familie. Det er nå slik jeg har forstått og opplevd det. Jeg føler, at jeg som er eldst, og er førstefødt, på en måte har mistet denne retten. Jeg er ikke lengre førstefødt, føles det som. Jeg føler at denne retten er blitt tatt i fra meg, og levert til min søster. Som er førstefødt i mors 2. ekteskap. Og når jeg nevner at jeg ønsker å flytte i fra stedet jeg og mor bor på, så er mor snar med å finne på ting, slik at jeg skal bli forhindret i fra å flytte. Det føles nesten som å leve med en lenke, som blir strammet til, hvis den blir for slakk. Mor kommer ikke lengre på besøk, men forventer at jeg skal komme til henne. Hverken mor eller søster kan akseptere at jeg ikke lengre hører godt! Da blir de sur og grinete, og kjefter tilbake at "æ har no ropt nok til gamlingan i dag, om æ ikke skal måtte rope til dæ og!!" / "jeg har nå ropt nok til gamlingene på jobben min, om jeg ikke også må rope til deg!!". Så hvis jeg ikke hører hva de sier, holder jeg kjeft, og later som at jeg har forstått hva de sier. Jeg svarer som regel frekt tilbake, hvis de kjefter på meg, at de kunne også ha prøvd å ha hodet i en blikkboks med høyfrekvent tv-lyd!! Da sukker de oppgitt, og gjør andre ting. Søster og bror later som at de ikke kjenner meg, når jeg møter på de i butikkene, her på bygda vi bor på. De overser meg galant, og blir sint hvis de møter på meg. Senere unnskylder de seg med, at bygda er en liten plass, og alle prater alt om alle.... Jeg ser den! Siden jeg er syk og har psykatrisk pasient, så kan det sverte over på søsters rykte, noe hun vil ha seg frabedt. Psykatri for henne, er nesten som pesten, føler jeg. Hun er som vinden, ustabil som bare det. I det ene øyblikket forstår hun min helse og situasjon, og kommer med forslag og løsninger, i neste øyeblikk hugger hun hodet av meg... Så ja, jeg har krevende familie som ikke er enkel å forstå seg....

Og det verste av alt, er at mor og søster er kvinner til gangs. Gjør en mann dumme ting, eller han ikke kan føre slekten videre pga div problemer med sædkvalitet, ereksjon, osv, så skal han henges ut og latterlig gjøres. Da jeg fortalte mor at jeg har fått lov å prøve viagra, himlet hun med øynene. For meg føltes det som en nedtur, jeg er liksom ikke mann, hvis jeg må bruke div hjelpemidler i forhold til det seksuelle... Men, jeg ser jo at latterlig gjøring av menns seksuelle problemer, blir hengt ut i det vide og brede, i mange forumer... Desverre...

[Nielsigne]

Du, Helgemann, du er alt for venlig over for folk, der ikke forstår hvad det vil sige at skulle leve med de frustrationer, som du har erfaringer med. At blive diagnostiseret som deprimeret /psykiatrisk tilfælde ved en fejl og så skulle leve med det ... det må virkelig ha været hårdt. Det, der er det virkeligt sindssyge, er jo at læger ved så ufatteligt lidt om lavt stofskifte og leder de mest mærkelige steder efter årsagen - selvom den så i masser af tilfælde sidder på forsiden af halsen i en lille, nødlidende kirtel ...

Så har jeg også lyst til at sige til dig, at jeg ikke forstår, hvorfor du skal vente på nogen tilladelse til at stifte familie og i det hele taget gøre med dit liv som du vil. Det kommer ikke andre ved, i hvert fald ikke, hvis de ikke respekterer dig som menneske De må blande sig udenom!

Jeg synes, du viser de her mennesker for stor tillid. Hvorfor fortæller du din mor vide noget om dit forsøg med Viagra? Hun opfører sig jo som om, du ikke er voksen nok til selv at bestemme selv Ja, undskyld, men jeg blir altså forarget over sådan noget ... Jeg vil foreslå dig at øge afstanden, gerne både mentalt og fysisk - altså lade være med at fortælle så meget / give "folk" så meget at snakke om vedr. din person - og så evt. flytte. Eller i hvert fald ikke bruge tid på at skændes med dem. Bare gå og lad dem passe sig selv. Så kan det være, de kommer i tanker om noget mht. deres egen opførsel på et tidspunkt .....

Nielsigne