Om å oppfattes som familiens late og sortefår, utblåsning

[flaggstang]

I julen ble jeg veldig syk, og var ikke aktiv i det sosiale rundt denne feiringen.
Jeg har en veldig stor familie med bonusforeldre som der igjen har søsken som inviterer til feiringer.
Jeg har trukket den sluttning at jeg herved skal feire jul hjemme hos meg selv, og den som måtte ønske får komme på besøk
innenfor visse premisser. Jeg hadde det så godt denne julen som var nå, har aldri opplevd at det går ann å ta det med ro å se på TV og julefilmer.
Har aldri hatt tid til det, pga. reise til forskjellige folk.

Men nå er det ikke jul lenger, men nå er det tid for konfirmasjoner og dåp.. bursdager.

Jeg uteble fra en dåp for litt siden, mye pga. at jeg fikk vite at jeg var invitert på en ukes varsel.
Det ble for kort tid for meg, hadde også andre planer den dagen.
Men problemstillingen der var at jeg ikke ble trodd da jeg sa at jeg hadde planer denne dagen, og at det ble for kort varsel.
Personen ga seg ikke, og ymtet frempå at det var psyken min det var noe galt med, at jeg kunne jo bare dra tidligere...
Jeg forstår ikke at mennesker ikke kan la være å blande seg opp i mitt anliggende.


Jeg ble igår også invitert til 75 årslag til en slektning av meg. Det er mye historikk der som gjør det ekstra sår å si nei, da personen er syk.
Men jeg hadde planer den helgen også, dette er noe vi har planlagt et halvtår i forveien. Også ble jeg møtt med mistroiskhet og mange spørsmål.
Jeg synes også det er veldig kort varsel med 2 ukers varsling. Men sånt skjer.
Jeg skulle veldig gjerne ha vært der, men jeg kan da ikke dele meg i to heller.
Jeg foreslo at vi kunne feire det noen dager etterpå, men det var ikke like populært.

Det jeg sitter igjen med er at jeg er så utrolig sliten av å få alle disse kontroll spørsmålene, og meningene om at jeg er lat og egoistisk.
Men jeg har mine egne store planer å planlegge, det skal skje noe spesielt i juni og føler at folk bør forstå at det er der energien min går fortida.
Jeg klarer ikke å delta like aktivit i sosiale sammenhenger lenger.

[Pingvinen]

Kjenner meg veldig igjen i dette at jeg ikke lenger har overskudd til sosiale sammenkomster
Nå er jeg ganske sta, og har opp gjennom årene utviklet et vel fungerende forsvar mot kommentarer som før såret.
Jeg har i tillegg blitt en smule egoistisk på mine gamle dager, og nekter og bli dårligere fordi andre skal føle seg vel siden "alle" stiller opp.
Jeg blir hjemme, med verdens beste samvittighet
Disse som mener jeg er lat og egoistisk ser likevel ikke hva slike sosiale sammenkomster koster meg og hvor lang tid det tar og hente seg inn igjen.
Mitt beste råd er og ta hensyn til deg selv og ikke bry seg om at "alle" må komme.

[Lenak]

Kjenner meg igjen i dette jeg også. Tidligere kom jeg med mange unskyldninger. Men har blitt mer og mer klar på hva jeg vil og ikke vil.
Har sluttet med å bry meg om hva andre mener jeg skal gjøre, og har satt meg selv i fokus, og gjør det jeg har lyst og energi til. Så ikke bry deg om hva andre sier og mener!

[Mumimamma]

Bra det ikke er bare meg som har det slik..
Energien strekker bare ikke til lengre, men møter liten forståelse for dette. Jeg ser jo så frisk ut, bortsett fra at "jeg nok legger meg for sent om kveldene for jeg er jo så trøtt og gjesper og henger ikke med når jeg får/er på besøk"..!(Takk! )
Har helt meldt meg ut sosialt for å greie resten av hverdagen..

[flaggstang]

Bra det ikke er bare meg som har det slik..
Energien strekker bare ikke til lengre, men møter liten forståelse for dette. Jeg ser jo så frisk ut, bortsett fra at "jeg nok legger meg for sent om kveldene for jeg er jo så trøtt og gjesper og henger ikke med når jeg får/er på besøk"..!(Takk! )
Har helt meldt meg ut sosialt for å greie resten av hverdagen..

Ja, blant annet sånne kommentarer du ser jo mye bedre ut nå er provoserende.
Man kan da ha en god dag periode en liten time.
Veit ikke om jeg skal le eller grine.

[Anisa]

Anbefaler tråden Den sociale død - hypothyreosens trofaste følgesvend og ellers alle tråde i forummet Sosiale konsekvensene av stoffskiftesykdom.

[Nielsigne]

Jeg kender også til fænomenet, men det ligger nogle år tilbage - folk har fattet det nu. Og de, der ikke har, har jeg stort set intet med at gøre længere. Nogle af dem savner jeg - de forsvandt ud af mit liv, inden jeg fik diagnose og chance for at forklare - andre savner jeg ikke.

Under alle omstændigheder er det jo respekt, det handler om. Og respekterer de ikke dig, flaggstang, da har de ingen som helst ret til at forvente, at du vil være sammen med dem eller stille op for dem.

Tak for, at du tog emnet op, så vi kunne blive mindet om, at også vi har lov selv at sætte grænser, selvom vi måske er lidt langsommere til det end de fleste eller ikke gør det med samme energi.

Og så er det jo i øvrigt helt normalt at folk laver planer nogle uger i forvejen. Så man kan da ikke regne med, at folk kan komme med én eller to ugers varsel

Nielsigne

[VibekeW]

Det er jo sårt, for det første å ikke orke å delta, og for det andre å ikke bli trodd og forstått.
Jeg var på en fest i høst, i en periode jeg virkelig ikke var bra. Men høyt stoffskifte påvirker jo forbrenningen, så jeg hadde gått ned noen kilo og var dessuten uforskammet godt trent, siden det eneste som fikk roet all stresset i kroppen var å løpe oppe i fjellet sammen med hunden min.
Men jeg gikk på festen, og hadde bestemt meg for å dra hjem med en gang jeg kjente meg stresset.
Mens endel av folkene trodde faktisk ikke at jeg var syk, for jeg så jo så fantastisk bra ut! Noen tullet jo bare og sa det litt på fleip, mens andre kunne ikke forstå det, og spurte og gravde og en begynte til og med å beføle strumaen min og spørre meg om prøvesvar og dementere at jeg var syk på bakrgrunn av sin "undersøkelse".

Men stå på for deg selv, det er bare du som kan kjenne dine grenser .

[Nielsigne]

Tænk at være så fræk og påståelig og tilmed stå og undersøge dig Utroligt. Man har vel lov at slå sådan nogle typer over fingrene, eller?

Nielsigne

[Vigdis]

Flaggstang

Bruker du noe som helst T3, Liothyronin eller Thyroid? Jeg vil anbefale deg å be legen om å få det. Jeg kjenner nå at endelig får jeg nok T3. Jeg tror at det verserer mange rare historier og tanker om meg i familien, jeg orker ikke forholde meg til det.....

Men nå! Nå er energien en helt annen! Etter minst 30 år med hypotyreosekjenner jeg at jeg begynner å føle meg som et normalt menneske! I går hadde jeg noen ærend i Oslo. Tidligere har jeg måttet hvile etter en slik strabasiøs tur, som om jeg var nitti år og ikke femti...Men i går, da jeg var på vei hjem etter å ha trålet hele Oslo på langs og tvers, tenkte jeg: Hva skal jeg gjøre nå? Det spørsmålet ville jeg ikke stilt meg selv for noen uker siden, jeg ville ramlet sammen i en stol eller på sofaen og brukt timer på å hente meg inn igjen.

Vi skal ikke godta å gå rundt som halve mennesker hvis det finnes andre løsninger. Og det gjør det. Om du kun bruker levaxin så er det altså ikke godt nok når du har det slik. Da må du og legen din videre på nye løsninger. Løsningen er å tilsette T3