Snakk om brutal overkjøring! Hadde såvidt satt meg i stolen, før legen var i defensiv mode. Begynte med å nevne at jeg ville utredes for lavt stoffskifte, og han spurte om "Hvorfor?". Jeg svarte som sant var, at jeg hadde det i familien og hadde fått tips av en bekjent om å få tatt flere prøver for jeg hadde flere "symptomer" på lavt stoffskifte. Fikk da til svar at det hadde jeg aldeles ikke, og at alle prøvene var normale. Fortsatte å spørre om B12 og jern, her var de også normale, og jeg burde ta en mulitivitamintablett for å øke disse verdiene. Han gikk med på å ta D-vitamin, men han skjønte ikke poenget for det var jo bare å gå ut i sola en tur så fikk man det man trengte. Men Anti-TPO og kortisol i spytt var utelukket, spesielt kortisol - det tok de ikke i det hele tatt, det måtte jeg ta privat. Han presterte også og forklare hva hver enkelt ting på prøvearket betydde - for det var ikke så lett å ikke være lege og bare se tallene uten å vite hva de sto for. Det var også for lett å finne dårlig informasjon på nettet, så man kunne ikke bare plukke opp informasjon der.
Jeg spurte om hvordan jeg kunne være så overvektig og sliten, når alle prøvene var helt normale. Fikk til svar: " Jo, det går tydeligvis, DU har jo det!" Han var egentlig bare bekymret for kolesterolet, for det kom garantert til å være for høyt innen jeg er 33. Fikk egentlig ikke sagt noe av det jeg ville si, for jeg ble bare avspist og avbrutt av legens formaninger.

Fikk også beskjed om å begynne å trene, igjen, og skulle helst trene like mye eller mer enn det jeg gjorde før jeg ble syk. Jeg var svømmer før og trente 6-7 ganger i uka a 3 timer.. Unnskyld fjortissutrykket, men; JA særlig!

Det har plutselig bygd seg opp en vegg, og det virker som jeg løper inn i den gang på gang på gang. Skal ringe Ahus og purre på en henvisining en ernæringsfysiolog, så håper jeg kanskje at jeg kan komme noen vei den veien.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg mindre og verdiløs som i dag etter behandligen fra legen.