30 år med lavt stoffskifte - uten å vite det

[Elbeth]

Takk, det var lurt!

Husk å presisere som Ole Brumm Ja takk begge deler!
.............at ikke legekontoret misforstår og tror du forskyver timen fra 3.april.

[sigo]

Husk å presisere som Ole Brumm Ja takk begge deler!
.............at ikke legekontoret misforstår og tror du forskyver timen fra 3.april.

Ja

Takk alle sammen for gode råd hittil!

[sigo]

I dag må jeg bare få ut litt frustrasjon.

Noe av det jeg synes er kjipest med å sannsynligvis ha lavt stoffskifte, er å aldri bli trodd. Å hele tiden føle at andre mener man overdriver eller er hypokonder. Eller rett og slett bare en latsabb.

Eksempler på utsagn jeg ofte hører:

- Hæ!? Det er da ikke kaldt her nå? Nå må du gi deg.
- Du får kle deg skikkelig da (har allerede på tre gensere, ullstillongs, to par sokker og skjerf - innendørs)
- Bare kom deg ut og rør på deg, så får du energi!
- Jaha (som faren min sa da jeg fortalte at jeg trodde jeg hadde lavt stoffskifte. Mamma er hypokonder og faren min tror alltid at hvis det feiler meg noe, så er det kun i mitt eget hode)

Jeg er så sinnsykt lei av å stange hodet mot veggen hver gang dette kommer opp. Spesielt faren min er en stor kilde til frustrasjon. Det er så utrolig trist å bli mistrodd på denne måten.

Vet at MANGE med kroniske sykdommer og/eller smerter opplever dette, så jeg er ikke alene. Måtte bare få ut litt

[Vigdis]

Sigo, jeg dropper rett som det er innom legekontoret og ber om at det skal tas stoffskifteprøver, uten at jeg har legetime. Jeg sier at jeg har hypotyreose, og gjerne vil sjekke fordi jeg ikke føler meg bra, har endret dose, eller om det er andre grunner. Dersom legekontoret ikke godtar dette, snakk med legen og be om at ferdig utfylte blodprøveskjemaer kan ligge klar slik at du kan være få lov til å være en aktiv pasient som vil bli frisk og jobbe maksimalt. Det bør jo være i samfunnets interesse?

[sigo]

Sigo, jeg dropper rett som det er innom legekontoret og ber om at det skal tas stoffskifteprøver, uten at jeg har legetime. Jeg sier at jeg har hypotyreose, og gjerne vil sjekke fordi jeg ikke føler meg bra, har endret dose, eller om det er andre grunner. Dersom legekontoret ikke godtar dette, snakk med legen og be om at ferdig utfylte blodprøveskjemaer kan ligge klar slik at du kan være få lov til å være en aktiv pasient som vil bli frisk og jobbe maksimalt. Det bør jo være i samfunnets interesse?

Ja, helt sant. Jeg jobber allerede maksimalt og er heldigvis såpass fysisk oppegående at jeg greier å gjennomføre det som ses på som basisaktiviteter i livet.

Siden jeg er så tidlig i prosessen er jeg litt skeptisk til å "renne ned dørene" hos legen for å ta blodprøver (har ikke helt fått taket på hvor seriøst hun tar denne sykdommen ennå, så vil ikke la henne tro at jeg er hysterisk heller), men det er definitivt noe jeg skal begynne med når jeg har kommet høyere opp i dose og faktisk merker noen forskjell. Da vil jeg nok også merke det godt når jeg har dårlige dager. Nå er jo alle dårlige.

[Vigdis]

Det er jo ikke så lenge siden du startet på medisiner, du bør ta blodprøver ganske hyppig føste året, i vhertfall. og kanskjenogså videre, inntil du har funnet en dose, eller medisine, hvor du har det bra og fungerer optimalt. Hvor lang tid det tar å komme dit, er individuelt. Mange har andre hormoner som også er lave, eller lave verdier på andre vitaminer eller mineraler. eller det er helt andre ting som gjør at de ikke blir friske raskt. derfor er det viktig å ha et godt samarbeid med legen, at legen ser at dette er en kronisk sykdom. Om legen mener at "du renner ned dørene", så er det legen som har et problem, ikke du...

[sigo]

Det er jo ikke så lenge siden du startet på medisiner, du bør ta blodprøver ganske hyppig føste året, i vhertfall. og kanskjenogså videre, inntil du har funnet en dose, eller medisine, hvor du har det bra og fungerer optimalt. Hvor lang tid det tar å komme dit, er individuelt. Mange har andre hormoner som også er lave, eller lave verdier på andre vitaminer eller mineraler. eller det er helt andre ting som gjør at de ikke blir friske raskt. derfor er det viktig å ha et godt samarbeid med legen, at legen ser at dette er en kronisk sykdom. Om legen mener at "du renner ned dørene", så er det legen som har et problem, ikke du...

Hehe ja, det var ikke det jeg mente, at legen sier det allerede. Jeg har bare ikke vært hos henne så ofte, så jeg kjenner henne rett og slett ikke. Vet ikke hvor grensene hennes er for noe som helst. Og nå skal jeg i tillegg flytte til Oslo en eller annen gang før sommeren, så legebytte blir det nok uansett. Men jeg skal sende en mail til Per Egil Hegge og høre om han har noe tips om fastleger i Oslo som tar stoffskiftetrøbbel på alvor.

Forresten viste blodprøvene jeg tok forrige/første gang at jeg ikke mangler noen mineraler eller vitaminer. Men det finnes jo kanskje enda grundigere blodprøver man kan ta om man ikke kommer til bunns i ting.

[sigo]

Hei igjen!

I morgen er ENDELIG dagen for nye blodprøver kommet. De 6 siste ukene har vært ekstremt lange, og gradvis også verre og verre (se mer om det i denne tråden).

At jeg i tillegg har blitt skikkelig forkjølet har heller ikke hjulpet på humøret eller formen.

Så i morgen skal jeg troppe opp på legekontoret når de åpner kl 8:30, medisinfastende. Jeg er veldig spent på hva resultatene av blodprøvene blir siden jeg er underdosert nå. Kanksje er TSH enda høyere og T3 og T4 lavere? Jeg kan ikke nok til å være sikker, så jeg må nok spørre om hjelp her. På torsdag eller fredag har nok resultatene kommer tilbake.

En ting som i hvertfall er sikkert er at jeg ikke kan fortsette slik jeg gjør nå. Jeg MÅ opp i dose. Håper bare legen er enig med meg.

[sigo]

Siden jeg nå har startet denne dagboken, og jeg skal ta nye blodprøver i morgen (noe som forhåpentligvis vil bringe meg ett skritt nærmere et bedre liv), har jeg falt litt i tanker om fortiden.

Og når jeg tenker meg om, er jeg utrolig sint. Hvorfor så ingen dette? Mamma hadde IDENTISKE symptomer før hun fikk medisiner for lavt stoffskifte (har hun forklart meg nå). Og medisinene fikk hun like etter at jeg var født, så hun burde hatt symptomene friskt i minne da jeg kom til verden. Men ingenting ble gjort.

Hele livet har jeg vært en utrolig usosial person. Jeg ville aldri være med på noe som helst. Enten fordi jeg ikke taklet det sosialt, eller fordi det innebar fysisk aktivitet. Det siste var jo alltid en enorm lidelse, fordi jeg ble utslitt med en gang og ofte følte meg direkte uvel av å bevege meg. Det føltes (og føles fortsatt) som om jeg nesten får illebefinnende hvis jeg beveger meg for mye (noen som kjenner seg igjen i dette?). Siden jeg ikke orket å prestere i gymtimene, ble jeg også alltid valgt sist, noe som bare ble nok en stein til byrden mobbede barn bærer på.

Hvorfor så ikke mamma alle disse symptomene? Jeg er enebarn og ville bare være hjemme. Hjemme fordi der kunne jeg skru opp temperaturen på rommet mitt til 27-28 grader og slippe å fryse.

Og jeg hadde aldri matlyst. Jeg var så tynn, så tynn at folk spurte meg om jeg hadde anoreksi og mobbet meg.

Også så mye jeg har frøset i mitt liv. Så mange sosiale situasjoner som ikke har vært til å holde ut fordi jeg har sittet og hakket tenner. På ferie i syden har jeg sittet med ullstillongs og jakke og skjerf etter solnedgang og blitt hånet av familien som "pysete" fordi jeg ikke orker å sitte i sommertøy som alle de andre. I klasserommet på skolen hadde jeg alltid på minst to høyhalsede gensere utenpå hverandre. Og hvis jeg turte, tok jeg på ytterjakka også.

Da jeg var spedbarn gjorde jeg ikke noe annet enn å gråte. Sannsynligvis fordi jeg lå og frøys konstant.

Uten at jeg skal være for bastant, er jeg fristet til å tenke at hvis noen hadde sett dette, hadde jeg vært en helt annen person enn den jeg er i dag. Kanskje hadde jeg hatt en god barndom å bygge på når jeg skulle ut i voksenlivet. Men det er først nå jeg virkelig kan begynne å finne ut hvem jeg er og hva jeg liker.

Jeg prøver å ikke være bitter, men noen ganger er det vanskelig.

[Pingvinen]

Det er menneskelig og lete etter hvor og når, og føle bitterhet.
Men av egen erfaring vil jeg si at livet blir mye lettere den dagen man aksepterer at "joda, sykdommer er en del av meg, så da må jeg gjøre det beste ut av det".
De periodene jeg tenker på hvorfor ingen har oppdaget ting og tang eller ikke har ville ta meg på alvor, ja de perodene er de tyngste og komme seg gjennom.

Krysser fingre for at det du kjenner i kroppen også viser på blodprøvene og at legen ikke er redd for og øke medisinene