Myten om 8-timers søvn

[Nielsigne]

Jeg har tidligere læst om det i to danske aviser, http://fpn.dk/liv/krop_valvare/article2702976.ece og http://www.information.dk/274060
Spændende emne ... Men jeg kan faktisk rigtig godt li' det med at sove 8-9 timer ... i træk!

Nielsigne

[Vigdis]

Anbefaler alle å trykke på de danske linkene, så slipper dere å lese engelsk

Nielsigne, for oss som strever litt med søvnen, kan dette være godt nytt! I stedet for å føle oss helt håpløse fordi vi blir liggende våkne midt på natten, kan vi slappe av og tenke at dette er en helt naturlig rytme.

[Vigdis]

Myten om 8-timers søvn tar jo også knekken på babyene. les denne tankevekkende artikkelen "Unaturlig å la babyer gråte" av Kristine Grav Hardeberg, firebarnsmor og ammehjelper

For å sitere jordmor Rachel Myr: «Man blir ikke foreldre for å sove bedre. Nå virker det som at foreldrenes søvn er viktigere enn at barn føler seg trygge og elsket.» Og, de som smilende kan bekrefte at disse «gråte-kurene» virker, de ser saken kun fra den ene siden. De registrerer at barnet, etter noen dager (eller uker...) ikke lenger gråter om kvelden, men er blikk stille hele kvelden og natten. Ja, hvorfor slutter de som regel å gråte? Rett og slett fordi de gir opp. Fordi de forstår, uten å kunne forstå, at det ikke nytter å påkalle hjelp. De resignerer.

Og her ligger det som britiske forskere beskriver som farlig. En omfattende studie fra 2004, av nevrolog Dr. DeBellis og sju andre kolleger, kan fortelle om hvordan store mengder kortisol skylles gjennom hjernen når barnet gråter lenge uten trøst. Dette hemmer utviklingen av deler av barnets hjerne. DeBellis kaller det rett og slett en hjerneskade som går på større tilbøyelighet til aggresjon, angst og depresjon i voksen alder.

Den amerikanske barnelegen William Sears sier: «Et behov som stilles hos et spedbarn, forsvinner. Et behov som ikke stilles, forsvinner aldri helt, men kommer gjerne tilbake som angst, depresjon, aggresjon». Det lille barnet har ingen mulighet til selv å stå opp, eller sette ord på problemet. Hvis hun blir møtt når hun gråter, lærer hun at når hun har vondt, er redd eller usikker, kommer det trøst og hjelp. «Jeg er ikke alene». Dette går, i følge de engelske forskerene, inn i selve hjernens konstruksjon, barnet lærer seg, ubevisst, at et problem følges av løsning. Hun er mer tilbøyelig til senere å få en «det ordner seg»- holdning til livet.