[QUOTE]
Sitat Opprinnelig skrevet av BenteR Vis post
Ca en måned etter at jeg ble sykemeldt fikk jeg mitt livs første panikkangstanfall. Så kom sosialangsten snikende etter for og gjøre livet enda mindre morsomt. Omtrent samtidig ble det oppdaget at min TSH var høy (18,6) og FT4 lav (9,4) + anti-tpo var over 1300.
Legen hadde ingen forståelse for at panikkangst, sosialangst eller labilt humør kunne skyldes stoffskiftet, og jeg ble regelrett truet til og prøve antidepressiva.
Etter og ha knasket i meg dette i seks uker med like mye panikkangst og sosialangst og tårer som kom i hytt og gevær + konstant diare nektet jeg og ta dem lenger.
Jeg ble da henvist til DPS fordi jeg helt klart var deprimert med angst.
DPS gikk jeg ikke mange ganger til siden jeg fikk en saksbehandler som tydeligvis har dårlig erfaring med egen familie; hun påstod at mine problemer absolutt ikke kunne knyttes mot stoffskiftet og jeg var et "offer" som bodde sammen med en familie som ikke brydde seg om meg, hadde respekt for meg og som behandlet meg som en dørmatte
Alle som kjenner meg og min familie vet at jeg har verdens beste familie som ikke vet hva godt de kan gjøre for meg.
Jeg ble på det tidspunkt skikkelig sint...rett og slett rødglødende sint og etter å ha syntes synd på meg selv en stund, så bestemte jeg meg for å gjøre noe selv.
Jeg begynte å tvinge meg selv til småting. I starten var det å gå i butikken. Flere ganger når angsten satte klørne i meg måtte jeg ut i bilen til gubben og få ham til og handle ferdig, men etter hvert ble det sjeldnere og sjeldnere jeg trengte hjelp. Etterhvert ble det andre ting. Jeg fikk alltid panikkangst på lange bilturer, men siden jeg bor slik jeg bor, så måtte jeg finne en måte og klare det på. Min måte var og strikke strømper i bilen . Når jeg konsentrerte meg hardt nok om to rette og to vrange, så hadde jeg ikke "tid" til et skikkelig angstanfall. Og kom anfallet, så måtte vi bare ta en pause.
Jeg tok valget og kuttet ut "ødeleggende" mennesker, og begynte prosessen med og bygge meg selv opp.
Det var ikke og er ikke lett, men i dag er angsten i bakgrunnen. Den er ikke borte, men den får ikke lenger styre meg. Kan man ikke bli kvitt dritten, så får man prøve og finne en måte og leve med den. I dag vet jeg mer enn da jeg ble stoffskiftesyk, og all litteratur jeg har lest tilsier at angst er et av symptomene eller bivirkningene om du vil, på lavt stoffskifte.

Jeg merket forøvrig ikke noen forskjell på angsten ved doseøkninger/senkninger, og det er først nå, tre og et halvt år etter at jeg ble syk, at blodprøvene mine er fine...
Dette kjenner jeg meg veldig mye igjen i... jeg har også vært så dårlig at jeg ikke klarte å gå i butikken.. en grusom følelse..
Heldigvis for oss så har vi kommet oss opp på et nivå hvor man kan leve med angsten og ha en viss livskvalitet