Ungt sinn med hypotyreose

[flaggstang]

Treg, deprimert.

[Nielsigne]

Hej flaggstang
Er det de to ord, der gælder for dig lige nu, eller skal det forstås mere generelt?



.... ja, dumt spørgsmål på en måde ... men jeg blir da i tvivl om, hvad man kan stille op med de to ord der ... treg, deprimert. (Jeg vil nok foreslå, vi sku ta og gå i seng og sove nu og så ta sagen op i morgen i stedet ...)

[flaggstang]

Hej flaggstang
Er det de to ord, der gælder for dig lige nu, eller skal det forstås mere generelt?

.... ja, dumt spørgsmål på en måde ... men jeg blir da i tvivl om, hvad man kan stille op med de to ord der ... treg, deprimert. (Jeg vil nok foreslå, vi sku ta og gå i seng og sove nu og så ta sagen op i morgen i stedet ...)

Vi får gjøre det gode nielsigne. Takk for omtanke Kom forøvrig over dette http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.7982786

Tilbakeblikk

Sitat:

<<Midt i den moderne verda blir skolen halden innestengd i middelalders ånd. Sinna til barna våre tørkar ut. Ingen stader i undervisninga kjem dei i kontakt med røynda. Skolen har blitt ein stor maskin for terping av dei billigaste og mest trivielle delane av vår kultur, medan vesentlege ting blir utelatne. For ikkje å nevne dei unaturlege metodane for å kontrollere forstanden og adferda til ungane.>> -George Herbert Mead


Jeg sitter på kjøkkenet mitt og sturer dypt i en depresjon som hadde lettet litt.
Det er kanskje følelsen av tap, eller mislykkethet som størst blir min fortvilelse denne ettermiddagen.
Neppe er det frembringende for depresjonen at en driver og speiler seg i tidligere venners suksess eller handlinger.
Hvordan fordrev vi fra hverandre er også et spørsmål. Mulig det var den dagen vi begynte på hver vår linje på skolen.
Skuffelsen var stor fra min side, da hun ikke svarte på telefonen da vi skulle avvikle storefri. Til slutt så ga jeg opp, orket ikke mer.
Så da var jeg forlatt til meg selv igjen. Vi snakket ikke til hverandre etter det.
Seinere dette året kom det en ny depresjon, søvnen tok meg med til jon blund oftere enn jeg selv kunne begripe.
Fraværet var kritisk, men viljen var sterk. Depresjonen var der under eksamen og irritasjonen over min gruppes ulidelige intelligens var ei bedre for irritasjonen som gnaket hen.
I ren forakt for meg selv, og denne lavterskelen for toleranse tok jeg kontroll og veiledet disse fortapte menneskene som kom til å lede gruppen til grus.
Skuta ble reddet fra forlis, til en strålende toppkarakter.
I denne stormen så klarte jeg og være sterk, roret var neppe lett og skulle holde igjen. Gulvet var glatt, og regnet haglet ned over ørene på meg.
Til tross for at hjertet aldri kommer til å bli helt igjen så er det forbløffende at en slik styrke utvises.

Det er den styrken jeg har fått nå, eller styrke?
Forferdelig er det, og være slik som jeg var for 5 år siden.
Jeg er på en måte handlingslanmet, samtidig som jeg ihvertfall forstår litt.
Hva skal jeg ta meg til?
Jeg har nogen alternativer,

-Leve med vektøkning og bruke energien på..?
-Trene og akseptere at jeg er utmattet og blir deprimert fordi kroppen ikke har nok energi?
-Gråte av utmattethet, og...?

Jeg er ihvertfall litt tilstede, og det er jeg glad for