Jeg skulle gjerne hatt en smaksprøve av de brødene dere baker Flinke er dere


Jeg kommer nå med mine "bekjennelser" fra helgen. Jeg er ikke innom hver dag, men jeg har noe positivt å melde fra hver dag siden sist og det er jeg ekstremt takknemlig for at jeg kan. Det tilhører nemlig sjeldenhetene og jeg håper det kan være til inspirasjon.


Jeg starter med fredag. Aner ikke hva som fløy i meg da, men antar at det skyldes at jeg er litt i "stimen" Joda det har seg slik at jeg tegnet medlemsskap på et treningsstudio bort i gata her i september. Da var jeg i skikkelig god form til meg å være og hadde vært det over litt tid, så jeg meldte meg inn. Aner ikke hva jeg tenkte på egentlig, men ville gjerne gjenvinne litt "long gone" muskulatur og var nok i overkant optismistisk. Det ble trening en 4-5 ganger og så gikk det hele over i støttemedlemsskap. Nå vet jeg at jeg ikke er den eneste som har slikt medlemsskap på et studio, det får være trøsten. Jeg gikk på en smell med overdosering og trappet ned. Gikk på en smell til (ble for lav) og brukte noen uker derfra og til jeg kunne merke bedring igjen. Slikt skjer i min verden, litt for ofte. Fredag var jeg på plass igjen. En halvtime gange på mølle og 1 time styrke ble resultatet av det besøket. Jeg er så stolt av meg selv at dere kan ikke ane. For det å oppsøke et helstestudio handler for meg ikke kun om å takle å trene med en i utgangspunktet lite trent kropp, frykten for at den skal svikte og at jeg skal bli liggende i uker. Det handler også om å møte en "verden" jeg på mange måter frykter mye i.

Lørdag startet som forventet. Støl i hele karosseriet . Lite å få gjort noe med. Godt å kjenne at hver muskel har fått gjennomgå litt og fryktelig vondt å bruke dem Ja, lørdag da hadde jeg invitert gjester da. Det skjer veldig sjelden at jeg orker å invitere gjester og lage middag og det måtte handles inn såklart. Jeg grublet lenge over hvordan i all verden jeg skulle få til det med den kroppen jeg nå følte at jeg hadde ødelagt for en stund og havnet til slutt på at jeg går til butikken for da får jeg varmet opp muskulaturen litt. Det var lurt. Jeg gikk, handlet og tilbakela 3 km. Kom hjem, lagde "Black and white", fikk gjester, nøt selskapet og skålte i litt rødvin. Rødvinen gjorde at muskulaturen slappet skikkelig godt av Det var en så hyggelig kveld.

Søndag skulle bli den store hviledagen. Hvilen varte til i 14-tiden, da begynte kroppen å krible. Og hva skjer? Den bestemmer seg for at den vil på treningsstudio igjen Da er det bare å følge den tenkte jeg. For denne kroppen sier som oftest at den vil ligge og når den sier noe annet da blir jeg med. Så på studio bort i gata igjen. En runde roing (det er god trening dere og kjennes godt dagen etter) og en time styrke. Hjem og dusjet. Smallt fisken i ovnen med masse deilige farger (grønnsaker) og fløte og nøyt et godt måltid før jeg tok kvelden. Sov bedre enn på lenge

Mandag skulle da bli hviledag, fordi søndag ikke ble det. Det er slik jeg er vant til å leve. Gjør man noe den ene dagen, så sier kroppen stopp og vil hvile et par dager minimum. Det må porsjonering til for at den skal virke mer enn 1 dag. Men hvile, se det ville ikke kroppen i dag heller til stor overraskelse og glede for meg. Igjen begynte den å "krible", be om aktivitet etter et par timer i sittende stilling på pc'en. Jeg tenkte: hva vil den så nå. Jo, den ville gjøre rent faktisk. Frem med støvsugeren og ta en etasje var planen. En etasje ble til to og to ble til tre, ferdig med det Så la jeg ut på tur gående til butikken igjen, 3 km og jeg handlet litt mye. Det ble tungt i bakken hjemover. Men det gikk, god tid er fint. Lagde deilig middag, ovnsbakte koteletter og spiste mens jeg så den ulidelig spennende håndballkampen.

Mulig jeg snart stuper inn i hyper igjen, aner ikke. Men på veien dit skal jeg nyte hver time med energi og kribling i kroppen. Jeg har dosert meg lite opp, så jeg burde ikke gå på en smell. Men jeg frykter den, da det har en tendens til å bli slik. Jeg er vant til å porsjonere. Nå VIL jeg ikke det lengre. Min erfaring er at det ikke hjelper meg det minste. Nå tar jeg i bruk en ny taktikk: Jeg tar hver dag som den kommer. Jeg har funnet ut at jeg kan kun styre de gode dagene, de dårlige kommer på besøk når de vil helt uavhengig av hva jeg gjør. Porsjonere har jeg forsøkt i åresvis, det stopper ikke sykdommen i å la meg falle. Derfor har jeg nå bestemt at jeg skal leve fullt og helt de dagene kroppen og psyken sier jeg vil og jeg kan og jeg skal hensynta den når den sier det motsatte. Slik får det bli. Nå legger jeg meg med et smil om munnen. Aner ikke hva morgendagen bringer, i likhet med alle andre. Alt godt til dere