Jeg tror det er mange som sitter med erfaringer som de opplever at det er vanskelig å tilgi. Og hvorfor skal de det? Er det for å tilfredsstille andre? Er det skremmende for andre at smertefulle opplevelser har satt så dype spor at tilgivelse blir vanskelig?

Hvorfor skal man forlange av ofrene at de skal tilgi? Bør ikke overgriperne be om unnskyldning? Hvor langt skal det med tilgivelse trekkes?

Bør kvinnen som i åresvis ble misbrukt av sin far tilgi ham? Burde ikke faren vite nok til å ligge unna sin lille datter? Og hvor var moren i dette, hun må ha visst noe om hva som foregikk? Bør de som ble ofre for terror i sommer tilgi overgrepsmannen? Bør de som blir utkommandert som barnesoldater tilgi overgriperne sine? Bør de barna som blir tråkket på av foreldrene sine gjennom år, og dermed får ødelagt sin psyke, tilgi? I går hørte jeg et sterkt intervju på radioen med en mann, han var blitt seksuelt misbrukt av sin mor fra han var fire år til han ble tolv år, da klarte han å gjøre opprør. Jeg hørte ikke han snakke ett ord om tilgivelse. Han snakket om hvordan dette hadde ødelagt ham.

Etter min mening har dette med tilgivelse noe religiøst kvasifundamentalistisk over seg. Og etterpå? Etter at du liksom har tilgitt, skal det da skje noe magisk, som det virket som psykologen du var hos, Kevlin, trodde
som var fra en fagbok - om tilgivelsens kraft.
Å forsone seg synes jeg er fint. Spist er spist, og gjort er gjort, som jeg tror Ole Brumm sier. Det er noe med å se at livet ble som det ble, du ble truffet av en tornado, banket opp av en villmann, en kannibal spiste opp halve armen din. Du ble ikke prinesesse, du ble ikke berømt, du fikk ikke åtte barn og har ikke se og Hør liggende i buskene utenfor huset ditt (det var kanskje ikke drømmen heller...).

På tross av de smertefulle tingene vi opplever, kan vi likevel leve rike liv. Men arrene kan jo være der likefullt.