Sitat Opprinnelig skrevet av Vigdis Vis post
Hei Ingvild

Jeg har lyst til å fortelle deg litt om meg selv. Jeg fikk på midten av nittitallet konstatert Hashimotos. Jeg hadde da gått med en svulst som ble større og større i minst ti år (etterpå kikket jeg på bilder og fikk en liten aha-opplevelse), som ingen leger hadde sett... Underveis hadde jeg født et barn, fikk fødselsdepresjon (som jeg nå tror hadde sammenheng med min Hashimoto samt at jeg høyest sannsynlig hadde lave kortisontall) uten at noen reagerte. Jeg aner ikke om det ble tatt noen stoffskifteprøver før jeg året før operasjonen gikk til en kvinnelig lege og klaget over lavt blodsukker (jeg visste ingenting, det enste jeg visste, var at mitt gamle jeg var forsvunnet). Heldigvis tok denne legen stoffskifteprøver og satte meg på Levaxin. Etter fødselen gikk hele min psyke temmelig ad dundas. Jeg slet med en vanvittig angst. Og jeg følte meg ikke glad. Jeg var kort sagt temmelig deprimert. Etterhvert fikk jeg et SRRI-preparat (de moderne antidepressiva). Det gikk jeg på i mange år.

I alle disse årene stolte jeg på legen min. Alt som fantes av symptomer og ubehag ble tilskrevet min depresjon. IBS (irritabel tarm), menstruasjonsforstyrrelser, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer, energinivåer på bånn, lista er lengre, jeg stopper her. Jeg visste nada om stoffskifte. Jeg fulgte legens anordninger, opp eller ned på dosen med Levaxin. Og trodde som ham at mine problemer ikke hadde noe med stoffskiftet mitt å gjøre. Til jeg en dag googlet og begynte å lese. Etter et par uker forsto jeg at jeg (som altså ikke er medisinsk utdannet av noe slag) hadde problemer med å konvertere T4 til T3. At jeg var underdosert som følge av dette. Og at i alle fall biter av min depresjon og alt annet av helseproblemer kanskje kunne ha en sammenheng med dette. Jeg synes jo at det er interessant at mitt "behov" for antidepressiva ble større etter at jeg fikk barn og startet på Levaxin. Før dette hadde jeg taklet livet mitt sånn noenlunde uten kjemisk hjelp av noe slag. Jeg sier ikke at Levaxin utløste depresjon, men den gjorde ikke noe for å minske en psyke på litt ville veier.

Da jeg startet å lese om stoffskiftet forsto jeg etterhvert at thyroid kanskje kunne være blandingen av Levaxin og Liothyronin overlegen. Jeg var skikkelig lei av å leve i en slags limbotilværelse, jeg ville leve et skikkelig liv med nok energi. Så etterhvert fikk jeg thyroid. Og fikk en pangeffekt av den. Det viste seg jo at det ikke var fullt så enkelt, jeg hadde en skikkelig binyresvikt også, med lave verdier på flere hormoner. Så jeg fikk et tilbakeslag. Tiden det har tatt for å bli bedre har nok blitt unødig lang, fordi jeg var borte i to forskjellige leger som ikke kunne nok om hormoner.

I allefall bestemte jeg meg for å kutte ut antidepressiva samtidig med at jeg startet på thyroid. Jeg har ikke savnet det. Jeg er selvsagt ikke glad som ei lerke hele tiden, hvem er vel det? Men jeg trenger ikke den krykka som SRRI-preparatene er.

For meg er det veldig tydelig i ettertid at mitt problem var hormonellt, med tillegg av en tarm som har vært skadelidende etter alt for mange antibiotikakurer gjennom livet.

Problemet er at om du går til en endokrinolog, så vet sannsynligvis heller ikke han/hun nok om hormoner. Jeg lå og skrapte helt i bunnen av skalaen på det såkalte normalområdet på kortisol. Jeg unner ingen å være der. Det var et sant h-e-l-v-e-t-e. Om det er normalt å kjenne seg slik, så ønsker jeg at de som har oppfunnet denne skalaen kunne være der en stund og fortelle meg etterpå om det føles normalt å ha ett mål for dagen: å lage middag til familien. Og om jeg i det hele tatt klarte å lage middag, så måtte jeg hvile minst tre ganger underveis. Etterpå var jeg totalt utslitt. Det er altså normalområdet vi snakker om.

Så går du til en endo og får sjekket kortisolet ditt, vil du sannsynnligvis få høre at det er helt fint og normalt. Selv om du altså kanskje skraper bunnen av normalområdet og er farlig nær Addison. Men du har ikke Addison, ergo er du ikke syk. Du er frisk!

Vurderer du å ta kontakt med Heggeli, gjør det. Legen der er ingen gud, men han kan i alle fall mer om hormoner enn noen av de andre legene jeg har vært borte i.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du kan bli bedre, Ingvild. Det lureste du kan gjøre er å fortsette den prosessen du er i, les og lær om sykdommen din, og ta egne, selvstendige valg. Uansett hvilken lege du lar deg behandle av.

Jeg har hørt leger si i dypt alvor at det er skadelig å lese helseblogger og forumer. De fraråder det. Min fastlege tror i dypeste alvor at folk juger på slike forum som dette. Det kan hende det finnes sarte sjeler som ikke tåler slik lesning. Da vil jeg anta at de heller ikke tåler å lese Dagbladet, som er eksperter i å gi folk helseangst. For meg har lesning på nett, blogger, forum rundt i verden, samt bøker, reddet meg fra den havresuppa av en tilværelse jeg vasset i i noen år

Hei Vigdis.
Takk for at du deler din historie med oss. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her, blir forbann'a med tanke på at de fleste av oss må gjennomgå år med lidelser før man tilslutt kan starte på veien videre. Ettersom du skriver om din binyretretthet og lavt kortisol kan du kanskje hjelpe meg å tyde mitt siste blodprøvesvar. Døgnurin: U-Fritt kortisol ( 45-272) 59. Er ikke dette lavt? Glemte helt å diskutere dette med DS. Har du blitt behandlet med kortison?
Ønsker deg en fin fredagskveld
Hildegås.