Fortsatt kjenner jeg at binyrene er temmelig slitne etter denne nedturen med for mye stress. Jeg har hatt en arbeidsuke bak meg, ikke fulle dager, men jobbet, trent passe mye og ellers levd rolig, etter min mening. I går fikk jeg en slags liten smell. Jeg var nesten helt ute av stand til å utføre enkle arbeidsoppgaver, alt ble feil, det var umulig å tenke og gjøre enkelt arbeid rett. Den gjennomgående følelsen i hele kroppen var at jeg var sliten og ville hvile. Jeg stressdoserte hydrokortison fra 20 til 25 mg, og avsluttet arbeidet. I dag kutter jeg ut trening som jeg hadde tenkt, og tar det litt rolig, kun litt enkelt husarbeid, som har fått svi i mange uker. En rolig og liten skogtur er det jeg skal gjøre. Ellers skal jeg slappe av.

Så dette stresset jeg har vært gjennom har gjort skader. Dette er en dyrekjøpt lærdom. Jeg er altså svært sårbar for stress. Og må bare bruke hydrokortison så lenge jeg trenger det. Jeg trodde faktisk at jeg var litt sterkere enn det jeg er nå. Jeg er slett ikke sånn som jeg var på det dårligste, men jeg er ikke i stand til å ha et normalt liv med fullt arbeid. Når det gjelder trening så kjørte jeg ned tempoet da jeg jeg merket at binyrene ble svakere nå. Men det ser ut til at jeg kanskje bør skru ned treningen enda ett hakk. Dette må bare testes, det er eneste vei å gå. Trene og se om jeg har en slitenhet som er mer enn vanlig slitenhet etter trening, at restitusjonstiden er for lang osv.

Uansett er det tydelig at 20 mg hydrokortison ikke er nok der jeg er nå. Så får jeg teste ut om det er 22.5 eller 25 mg som holder meg på beina, eller om jeg må enda litt høyere en stund for å fungere optimalt.

Min tanke er at vi som sliter med binyrene bør nok være oppmersomme på å unngå stress lenge. Kanskje er vi mer stressfølsomme enn andre resten av livet? Jeg vet ikke svarene, men forsøker å tenke flere tanker samtidig.

Jeg er optimist, og tror dette vil ordne seg. Jeg må bare gi binyrene den tiden de trenger.