Hei igjen,

lenge siden sist jeg skrev her inne. Har rukket å ta 2 nye sett med blodprøver (mai og september) siden sist.
Er for tiden sykemeldt for et operert kne og har derfor litt tid til å lese meg opp på min "usynlige" sykdom i skjoldbruskkjertelen..
Jeg legger ut svarene på de to siste prøvesvarene og håper noen har ork til å gi meg noen kommentarer rundt disse.
Formkurven har vært forholsvis grei i sommer, men här den siste tiden merket følgende symptomer tilta:

økt søvnbehov (er stort allerede..)
dårlig hukommelse (brainfog)
håravfall
vektøkning (har trent lite i denne perioden, så dette er nok en medvirkende årsak )
kraftige mensblødninger
tiltaksløs

Lista er forsåvidt lang og ikke overraskende i så måte. Det skumle er at jeg vel på en måte har innfunnet meg med at slik "er jeg bare".
Men, søren heller - jeg er ikke bare trøtt, sliten, lat osv.. Jeg er en ganske så driftig alenemor til ei flott jente som står på i 100 % jobb og forsøker å holde huset og bilen og hverdagen i nogenlunde stand. Det koster bare så himla mye innimellom!!!!
Skal det det????
Ja, livet er tungt i perioder, men akkurat nå har jeg ingenting å klage over og burde følt meg bedre enn på lenge, men likevel er "batteriet" flatt....

Som jeg skrev innledningsvis i denne tråden, har jeg oppfattet meg selv å være blandt de heldige med diagnosen knutestruma og påfølgende lavt stoffskifte. Synes ikke problemene mine har vært uholdbare... Men....

Legebesøket denne uken hos øre-nese-hals spesialist førte ikke til annet enn jeg hadde forventet.
Jeg gikk dit og informerte om ovennevnte plager å ba om nye blodprøver. Jeg skulle ringe og prate med legen når svarene hadde ankommet, men ba om å få en time - det føles lettere da (legen har da isåfall litt bedre tid til deg).
Timen foregikk som alltid. Legen leste gjennom prøvesvarene og sa så at alt ser normalt ut og at alle prøver lå innenfor normalen.
Så da så... Ikke et ord om at det da var merkelig at jeg følte meg såpass elendig!
Jeg føler meg alltid svar skyldig i en slik situasjon fordi svaret man vil få hos legen jo alltid er: Du er frisk og feiler intet!
Men, jeg har så mange ganger tatt imot det svaret og gått hjem med følelsen av at jeg må ta mg sammen for jeg er jo ikke syk - det viser jo alle blodpøvene og legen kan underskrive på det! Javel, hvem vender jeg meg da til? Ta meg sammen - igjen!!!!

Legen nevnte at jeg muligens kunne starte med D-vitaminer i vinremånendene. (Så vidt jeg kan se har D-vitamin ikke blitt testet hos meg?)
Han nevnte ingenting om at jeg har ferritin og jernnivåer som ligger forholdsvis lavt. Jeh har jo ikke lav blodprosent, så mulig dette ikke bør vektlegges?
Jeg mener dog bestemt jeg har lest noe om at hypotyreose-pasienter mår best med verdier som ikke ligger i nederste del av skalaen her.
Jeg så ikke på disse svarene før jeg ba legesekretæren om utskrift, derfor konfronterte jeg ham ikke med dette.
Jeg spurte imidlertid om B12, da jeg hadde et slags "håp" om at det kanskje var mangel på dette vitaminet som hadde noe av skylden for zombieformen min.
Men, neeeei, det trodde han ikke - verdien var godt innenfor normalen her også...
Konklusjon: ingen vidrere planer om hvilke tiltak som burde iversettes enn muligens D-vitamintilskudd.

Jeg spurte så av nysgjerrighet litt rundt hans synspunkter på kombinasjonsbehandling av T3 og T4, noe jeg fikk følelsen av at han snakket bort. Jeg streifet også ordet syntetisk kontra naturlig tyroxin, noe han ganske snart svarte at han ikke trodde var lov/ble brukt i Norge. Jeg stilte mest disse spørsmålene for å sjekke litt nærmere om legens kunnskap rundt dette. Han svarte så at han mente dette i tifelle burde tas med en endokrinolog, som var ekspert på dette feltet. Jeg sa at dette kanskje kunne være en lur idè. Han fulgte videre opp med at det overhodtet ikke var sikkert at denne legen ville se mitt tilfelle som interessant nok for ham å følge opp og at resultatet av en søknad kunne bli at endokrinologen ville råde min øre-nese-hals lege i videre fremgangsmåter...
Vel, vel vi får vente å se..
Vet forøvrig at mange her på forumet har hatt dårlige erfaringer med endokrinologer i forhold til sine problemer. Hadde jeg ikke funnet dette forumet, ville jeg sett på dette skrittet i riktig retning med en stor porsjon håp og entusiasme, men jeg må si jeg allerede før første mulige møte allerede er skeptisk. Det er i seg selv ikke et godt utgangspunkt og unfair i forhold til at deres erfaringer overhodet ikke bør stemme for meg. Jeg bør kanskje heller si det påen annen måte. Dersom jeg er så heldig at denne legen finner mitt tilfelle interessant nok og jeg får audiens hos denne, vil jeg ikke gå til dette første møte med en unødvendig naivitet og altfor stor tro på at "nå skal du se at alt blir bra"

Dersom det fremdeles finnes noen som ikke har falt av lasset o fremdeles leser videre, presenterer jeg her mine siste prøvesvar:

Prøve
B-Hemoglobin